Jente 13 år her. Jeg er så sykt sliten. Det er egentlig litt vanskelig å sette ord på. Men det er nesten som om jeg bare har en følelse av å ha gitt opp. Jeg unngår å snakke med familie og venner, sitter nesten bare på rommet mitt hele dagen, og det er akkurat som om ingenting betyr noe. Jeg liker ikke å lese noe mer. Jeg liker ikke å gå tur noe mer. Jeg liker ikke å være sosial noe mer. Det er akkurat som om alt som før ga meg glede, nå er helt meningsløst. Jeg liker ikke å tenke på framtiden. Det er akkurat som om jeg ikke orker å tenke på alt jeg må gjøre. Her kommer det ordet igjen. Orke. Når jeg tenker meg om, beskriver det ganske godt hva jeg føler. For jeg orker virkelig ingenting. Det er ikke det at jeg er lat, eller ikke gidder, jeg har bare ikke nok krefter. Jeg orker ikke. Noe jeg ofte gjør, er å zone ut. Mens jeg sitter rundt middagsbordet. Mens jeg leser. Mens jeg går en tur. Det skjer ikke bare litt innimellom, det skjer nesten konstant. Kanskje er det fordi hjernen min ikke orker å ta inn ting rundt seg. I det siste har den hvert fall vært veldig… tom. Jeg føler at det er akkurat som om noen har lagt et slags teppe over hodet mitt. Jeg sliter med å huske ting. Hjernen min sperrer også konstant av vondt tanker og minner, akkurat som om den vet at jeg ikke tåler mer. At jeg ikke orker og overtenke. At jeg ikke orker å tenke på ungdomskolen. At jeg ikke orker å tenke at ingen bryr seg om meg. Og den har jo egentlig helt rett. For jeg orker virkelig ikke mer. Denne konstante følelsen av tomhet, håpløshet, og ensomhet, føles merkelig nok litt bedøvende ut. På en måte er det nesten behagelig å være så utmattet, siden det betyr at jeg ikke er like stresset. Men i det siste har jeg begynt å savne å være glad. Jeg har også begynt å legge mer merke til den vonde klumpen i magen, som bare ser ut til å bli større og større. Jeg vet at dette er kroppen som prøver å vise at jeg ikke har det bra. I tillegg til å være sliten og ganske følelsesløs, har jeg også vondt i kroppen. Mest i ryggen. Når jeg legger meg om kveldene, føler jeg nesten en slags god smerte der, siden jeg endelig lar den slappe av. Hvis noen andre enn meg selv leser dette, lurer du kanskje på hvorfor jeg ikke snakker med noen. Kanskje tenker du; “Dette er jo tydelig tegn på depresjon eller emosjonell utmattelse, eller at du i hvert fall bærer på litt for mye for tiden?” Jeg er ikke uenig med dette, langt ifra. Jeg føler bare ikke jeg har noen å snakke med. Ikke med foreldre, familie, eller venner. Jeg tror de er glad i meg. Men jeg føler ikke at de ville ha forstått. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker dette. Kanskje er det fordi det å snakke med noen hadde gjort det hele mer ekte. Noe som hadde ledet til at andre ville prøvd å hjelpe meg. Men også forventet mer av meg. De ville forventet at jeg skulle prøve å bli bedre. At jeg skulle orke mer. Men jeg vet ikke om jeg hadde orket mer. Det siste jeg vil er å skuffe dem jeg er glad i enda mer. Jeg er redd for at med å fortelle om hvordan jeg har det, hadde det blitt et så sykt stort fokus på å bli bedre. Jeg er redd for at jeg ikke hadde orket å bli bedre. Helvete, jeg vet ikke engang om jeg vil bli bedre. Jeg er redd for at jeg hadde blitt fortalt “Du må bare prøve.” Jeg er redd for at med å fortelle noen om alt, så hadde de kalt meg lat. Jeg er redd for at jeg bare er lat. Jeg er redd for at å fortelle noen bare hadde gjort alt verre. Men det verste er at jeg vil snakke med noen. Jeg vil gråte. Jeg vil få en klem. Jeg vil føle meg mindre alene. Faktisk tror jeg ikke det er mulig for en annen person å forstå hvor ensom jeg føler meg. Jeg føler meg helt på egen hånd. Og det gjør så sykt vondt. Hvis jeg går på gata, er jeg nesten fristet til å bare gå opp til en søt gammel dame, og bare fortelle henne alt. Jeg dagdrømmer om å tilfeldigvis møte en ny venn, som jeg forteller at til. Jeg er nesten fristet til å ringe til en alarmtelefon, og bare fortelle dem alt. Jeg savner å ha noen så sterkt. Selv om jeg begynner å bli eldre, skulle jeg ønske jeg kunne grått til moren min. Når jeg var mindre var hun alltid så lyttende og trøstende. Nå sitter jeg igjen med ingen å snakke med. Og en gigantisk følelse av tomhet.
Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, desverre er nok det aller første du bør gjøre å fortelle foreldrene dine. Derfra kan de hjelpe med å finne en eventuell psykolog som kan prøve å finne ut eksakt hva som er “galt” med deg. Det er ihvertfall en start, og noe som vil ta tid, men da har du ihvertfall startet prosessen. Stå på, du klarer dette vettu.
Også må jeg bare få sagt.. du er sinnsykt flink til å skrive, og få sette ord på ting. Føltes litt som å lese fra en bok. :)