jeg har en familie som er glad i meg men noen ganger så bare føles alt bare mørkt ut, jeg føler at jeg har en vondt magefølelse om alt. jeg krangler med foreldrene mine av og til og da fyrer jeg helt av med å kaste ting og miste det helt føler jeg men etter det så bare bryr jeg meg ikke, men noen minutter senere eller timer så får jeg en bølge av tristhet og ensomhet over meg, og det er ikke bare når sånne ting skjer det er konstant. alle irriterer meg alt irriterer meg. også er det ting jeg vil bare ha bort eller noen bort og når de er borte så føler jeg på en urettferdighet eller at jeg angrer eller jeg vet egentlig ikke. jeg er ikke så god til å sette ord på ting men, jeg irriterer meg over alle, venner osv men måten jeg svarer andre på så bare mister jeg de. jeg har en historie med mobbing så det har værr vanskelig for meg å skaffe nye venner men når jeg begynte på ungdomsskolen så gikk det litt bedre i 8.klasse men så hadde jeg mye fravær. hele 9ende klasse var jeg ikke der omtrent. også ble det jo bedre i 10ende men jeg har det fortsatt ikke bra med megselv etter år med skole eller bare alle årene generelt. jeg begynner på vgs nå men jeg kjenner at jeg ikke er klar for noe som helst. og jeg vil egentlig bare få en slutt på alt. jeg føler at å leve er en jobb, jeg føler at jeg bare lever for andre ikke megselv. jeg orker ikke mer, jeg har prøvd terapi det gikk ikke for meg, moren min sier at jeg burde begynne på medisiner igjen men jeg vil jo ikke det? jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger
Det finnes helt sikkert noen folk i undergrunnsmiljøene som er villig til å hjelpe deg med dette.
men jeg er egentlig bare lei av å prøve. orker ikke lenger
Dette høres veldig utfordrende ut og jeg kan kjenne igjen mye av det du skriver fra hvordan jeg har følt det i perioder. Det å irritere seg over folk, også kanskje få dårlig samvittighet etterpå. Eller til og med noen ganger ha skjøvet noen vekk, men kjent på ensomhet etterpå. Jeg hører at dette er skikkelig vondt og vanskelig og det er utfordrende når du har prøvd ulike ting uten at det hjelper.
Da jeg var på din alder så startet jeg med kampsport og det hjalp meg utrolig mye å kanalisere all denne energien ut og få en sterk kropp, godt miljø og hodet fikk hvile. Nå er jeg 35 år og det er av og til fortsatt veldig vanskelig med mye vonde tanker MEN jeg vet litt mer om hva som hjelper.meg og hva jeg trenger og hvordan jeg kan få det. Jeg har f.eks hatt stor hjelp av gruppeterapi, yoga, være ute i naturen og hobbyer som jeg liker. Alle må finne ut hva som funker for en selv. Allikevel tror jeg noe av det viktigste er å finne et miljø som man trives i og noen få mennesker.man kan være seg selv med.
Jeg er sikker på at det kommer til å gå mye bedre for deg. Litt og litt vil ting bli lettere. Finn noe du liker å gjøre og gjør mer av det. Vær med et menneske - eller dyr- som det er godt og trygt å være med. Fyll dagen med én fin ting og en til dagen etter og etterhvert vil begeret fylles med gode ting og du vil føle deg bedre.
Sender deg gode tanker og ønsker deg alt godt
Hei , har det på samme måten , selv om æ bor i en psykiatrisk bolig,
tusen takk for dette. det er fint å høre at det går bedre med deg også etter du fant ting som hjelper deg. jeg skal ta rådene dine å prøve å finne noe som interesserer meg og hjelper meg.
hjelper det å være der?