Jeg har ingen i livet mitt kun foreldre. Jeg er ensom og ufør og går bare hjemme. Jeg sliter med angst så klarer ikke å bli kjent med folk i det virkelige livet.
Jeg skammer meg og er flau over meg selv fordi jeg ikke får til livet. Naboene ser at jeg ikke har noen venner og her i bygda jeg bor kjenner alle alle. Jeg har lyst til å flytte men vet ikke helt hvor fordi jeg klarer ikke det på egenhånd uten hjelp pga, angst.
Jeg er også deprimert og synes livet er veldig vanskelig og komplisert. Føler at alle får til livet bare ikke jeg. Jeg har ingen venner å omgås med og jeg isolerer meg bare mer og mer og sitter mye inne.
Dagene er lange og meningsløse når jeg kun er alene og ensom. Er det flere som kjenner seg igjen eller er det bare meg ? Jeg klarer ikke å komme ut av dette selv så da må jeg gjøre noe.
jeg føler livet selv er vanskelig og komplisert.
jeg føler mye på isolasjon
men noen ganger så ser jeg ett lys i enden av tunnelen
har du tenkt på noen steder du har lyst til å flytte?
har du noen steder i nærheten av deg som mange drar til? for ofte så er det bare å snakke med jenter på sosiale arenaer. om det er venniner du vill ha så kanskje prøv å nå ut for kontakt på sånne steder eller se etter det på forum som dette her
bare å sende en melding om det er noe!
m22
Relatable, jeg er veldig ensom selv.
Isolerer meg etter å vært på jobb
Liker ikke folk
Jeg er åpen for å bli kjent med folk
Jeg har alltid vært en som iike passer inn so i understand u very much
Når det gjelder de naboene, så kan jo du ha et flott og aktivt prateliv via nett og i telefon for alt de vet. Naboene aner ingenting om ditt liv, selv om du tror at de helt sikkert tror noe negativt. Det er ikke helt sikkert at de gjør det. :-)
Det er ikke noen god følelse å kjenne på at en ikke får til livet. Men det er ingenting å være flau over. Det er mange som kjenner på de samme følelsene. Du skriver at naboene ser at du ikke har noen venner, men det kan være at det er en følelse du kjenner på og ikke noe naboene er opptatt av. (De har strengt tatt ikke noe med det å gjøre heller).
At dagene blir lange og meningsløse er det lett å forstå.
Tror du skal begynne med å tenke på hva du kunne hatt lyst til å gjøre hvis du ikke hadde noen utfordringer: Hobbyer, hva ville du gjort med en venn/venninne. Det å vite hvor en vil gjør det ofte lettere å ta fatt på veien. For det finnes en vei ut av det :-)
Du er absolutt ikke alene, mange som har det slik dessverre. Mitt råd til deg er små steg. Og det har du allerede begynt med når du har skreve inn her. Lykke til<3