Jeg føler meg så ekstremt deprimert. Alle tester som jeg tar viser også at jeg har en alvorlig depresjon, men har ikke fått selve diagnosen enda. Selvom jeg vet at det ikke kommer til å gjøre det noe bedre, så kanskje det kan roe meg litt ned allikavel. Har vært hos en psykiater sammen med moren min. Der hun spurte om jeg skulle begynne på antidepressiva (som moren min går på), men hun svarte bare nei. I tillegg så sa hun bare «det er ikke det jeg ville gjort og det er ikke smart». Hun skjenner meg nesten ikke engang. Synes det var vanskelig, men har ikke sagt det til noen enda. Det er så ille at jeg noen dager driver med selvskading.
Men hvorfor er du deprimert? Er det noe spesielt som har skjedd?
Ble det ikke snakk om å få en annen type behandling, å få snakket med noen og finne ut av det? Du er ung, og ville hatt så god nytte av å få hjelp med dette nå, slik at du ikke fortsetter å gå med det i mange år.
Å gå på antidepressiva, er ikke en garanti for å få det bra, det er bare noe å “overleve” på, men man får det ikke noe bedre av det. Man trenger hjelp med tankene og følelsene sine, hvordan man kan håndtere dem på en bedre måte eller få forståelse for og støtte med det som er vondt og vanskelig for en.
Fikk du ikke tilbud om å snakke med noen?
Det er forståelig at du har det vondt og vanskelig, og hvis moren din ikke har lært å håndtere sine ting med en annen måte enn ved å ta antidepressiva, så har vel hun heller ikke så mye å komme med for å hjelpe deg til å finne gode måter å håndtere det på.
Når man vil selvskade, er et tegn på at man har det vondt og egentlig trenger omsorg og kjærlighet. Det finnes så mange andre måter som er mye bedre enn en selv enn å skade en selv, når man har det vondt, men man trenger hjelp og støtte med det.
Tror du ikke at du egentlig så gjerne skulle ha ønsket deg en god klem eller noen det føltes trygt og godt å være med, når du hadde så vondt at du vil skade deg? At du egentlig heller hadde trengt og ønsker noen du kan snakke med da og vise til hvordan du føler deg da?
Det virker som du tenker at antidepressiva er den eneste måten å få det bedre på, men det finnes så mange andre - mye bedre - måter å gjøre det. Det kan være krevende og at man må gjøre en innsats for det, men man tjener så veldig mye på det. Det vil kunne gi deg gode verktøy for resten av livet for hvordan du skal håndtere vanskelige og vonde ting og perioder. Og det unner jeg deg å få og få hjelp med.
Hei! Er det ikke noen du kan snakke med? en venn? en i familien? Du trenger noen som kan lytte og romme deg. Du er så uendelig mye verdt! Om det ikke er mennesker som du kan snakke med og forstå deg, så finnes det en Gud du kan rope til, be til. som ser deg, og elsker deg. Jeg har selv vært gjennom mange tunge år, med uro, angst, depresjon. Har gitt opp noen ganger, og tenkt at det ikke nytter. Men ved hjelp av venner, og av Gud , så har jeg kommet meg gjennom.
Jeg fikk hjelp av antidepressiva. Og bruker det fortsatt. Men det gir bivirkninger. Jeg mister litt kontakten med følelsene mine. Det savner jeg.
Det er ikke sikkert medisin er løsningen for deg. Det må en lege eller psykolog avgjøre.
Jeg er mye ute i naturen, bruker kroppen, løper, går, eller sykler. Skogen er en alltid trofast venn. Trærne, vannene, bekken, fuglene. Noe som lever og er fast uavhengig av hvordan jeg har det. Gå ut og kjenn på løvet på bakken, kongler, hør på bekken som renner. Lytt til susingen i trærne. Gå i bakker, bli andpusten , sliten. Kjenn hva det gjør med kroppen din. Ikke vær redd ! Si til deg selv at du er verdifull, du er elsket. Du er like mye verd som andre.
Er du glad i musikk? det er mye musikk som kan ha en god effekt på psyken. Som roer deg ned, og gjør deg glad. Som er kreativ. Jeg kan godt snakke med deg.
Hvordan hjalp Gud deg, helt spesifikt?
Han har hjulpet meg ved at jeg har holdt fast på et bibelvers når det har vært tungt; f.eks. “Vær ikke redd, for Jeg er med deg”. Jeg har gjentatt det inni meg, mens jeg har holdt ut de tunge dagene. Det har gitt meg stryrke til å gå gjennom, ikke gi opp.
Noen ganger har jeg slått opp i bibelen og funnet et ord som har talt inn i min situasjon, og gitt meg håp. f.eks. " Jeg er den som utsletter dine misgjerninger"
Noen ganger har jeg møtt mennesker som jeg trengte å møte , som var det jeg trengte akkurat den dagen.
Eller det kan være at jeg møter et menneske som jeg kan være til hjelp for. Det er godt å få øynene litt bort fra meg selv, og se andre.
Det har gått opp for meg at vi behøver ikke å være så vellykka, så sterke hele tida. Vi skal få lov til å være ekte . Og innrømme at vi trenger hverandre, og vi trenger noe å tro på. I dagens samfunn er det så mye masker. Det er godt å kunne kaste maskene.
Bibelen er skrevet av mennesker, så Gud kan ikke ha vært direkte involvert i dette. (Med mindre du refererer til at “Gud hjelper den som hjelper seg selv”). Men det står mye nyttig i Bibelen, det kan jeg være enig i.
Ja, Bibelen er skrevet av mennesker. Men inspirert av Gud. Vi er vel over på tro her. Hvis en tror på Bibelen så kan en tro at Jesus er Guds sønn. Og mange av Jesu ord er skrevet ned og gjengitt i Bibelen. Da kan man si at det er Guds ord. Mange ord i gamle testamente er ord som Gud på en eller annen måte har sagt til mennesker. Så da tror en at Gud er direkte involvert.
Hva synes du er nyttig i Bibelen?
Da drar du det langt, men jeg skjønner poenget.
Denne liker jeg godt: “For når folkeslag som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven.” (Rom 2.14)
Hei! jeg er treg til å svare. Dette verset fra Romerbrevet sier ettersom jeg forstår at det er nedlagt en slags moral, samvittighet i mennesket hva som er rett og hva som er galt. Likevel , som historien viser, trenger mennesker å bli korrigert av noe mere. Og det er ikke bare gode sider ved oss mennesker.
Hav tenker du om dette verset?