Jeg er 15 år gammel og har slitt skikkelig med psyken min etter en kjærlighetssorg for to år siden. Jeg vet ikke om jeg er deprimert eller bare nedstemt, men jeg vil vite hva som er feil med meg. Jeg har slitt med lite matlyst, lavt energinivå, lite motivasjon, vondt i kroppen og å komme meg opp av senga. Har egentlig bare lyst til å dø, sånn jeg vil ikke leve lenger hvis jeg skal føle meg sånn hele tiden. Sliter veldig med å åpne meg for folk, og har aldri klart å fortelle hva jeg føler, så jeg har aldri fått noen forklaring på hva som feiler meg. Har aldri lyst til å dra ut lenger, føles som ingen vil ha meg der liksom. Jeg har slitt en del med selvskading og prøver å slutte, men det er liksom eneste måten jeg klarer å føle noe som helst. Har gått helt tom for måter å finne ut hva som feiler meg, så prøver her. Noen som vet hva som er feil med meg, og evt noe tips til hva jeg kan gjøre?
Jeg vet ikke om jeg vil sette en merkelapp på hva det er du føler deg, men jeg tror jeg hadde det på en måte på samme måte som deg, da jeg selv var på den alderen, da jeg også mistet på en måte noen som sto meg nære, og det gjorde at jeg hadde det veldig vondt lenge. Jeg skjønte heller ikke hva det var jeg kjente på eller hvorfor det gjorde så vondt da, men jeg har skjønt nå at jeg var jo så lei meg og i sorg, men jeg fikk ikke delt det med noen og jeg fikk ikke følelsene ut da, og da satte det liksom mer og mer fast i meg, og jeg hadde det på en måte da bare mer og mer vondt.
Jeg var heller ikke sånn at jeg snakket med voksne om ting og fikk en forklaring på hva jeg følte, eller fikk noen trøst eller omsorg, men jeg tenker nå at det var det jeg hadde trengt da. At jeg hadde trengt at noen så hvor vondt jeg hadde det, og at jeg trengte hjelp med den smerten jeg kjente på. Og at hvis jeg hadde fått det, så hadde jeg kunne få bearbeidet sorgen og sluppet fri følelsene, heller enn at det tok over hele livet mitt, slik det høres ut som det har gjort for deg også.
Det å først akseptere at du har det slik, og at du nå trenger omsorg og gode ting, tenker jeg er et bra steg å begynne. Man kan selv også gi selv godt, si til en selv at man har det vondt, og man trenger omsorg og gode ting nå. Og så er det det å se hva du kan få av folk rundt deg. Er det noen som kan gi deg omsorg eller som du kan snakke med? Gjerne er det flere enn man tror.
Man trenger gjerne ikke å si så mye om hva man føler, at det kan være nok å vise det, eller man kan be folk rundt seg om ting man trenger og som vil være godt for en. Kanskje du heller trenger å gjøre andre ting sammen med venner, enn å dra ut?
Selvskading tenker jeg er en måte man bruker å håndtere det på, mens man egentlig trenger omsorg og varme. Man trenger at en selv og andre gjør gode ting for en. Om man ikke kjenner noe med en gang, så vil følelsene da kunne komme etter hvert, jo mer godt man har fått. For gode ting gjør at man etter hvert få roet seg, og når man kjenner at man er trygg, så kjenner kroppen også at følelsene kan få slippe ut. Det skjer gjerne helt av seg selv, at når man føler seg trygg og noe er godt på en måte, så kommer følelsene ut. Det ser man med små barn også.
Er det noen som har gitt deg trøst tidligere? Er det noe godt du kan gjøre for deg selv?
Det er noen som anbefaler en kald dusj når man ønsker å selvskade seg, at det kan hjelpe, eller gi litt av det samme. Jeg kan også anbefale å prøve en vanlig, varm dusj, sånn for en gi en selv noe godt.