Jeg har allerede skrevet om dette før men jeg blir bare verre og verre og jeg vet seriøst ikke hva jeg skal gjøre. Jeg fikk time hos bup, fortalte de om depresjonen min og ALT. Men de sendte meg vekk og sa at jeg burde prøve å spise litt mer og sove mer og komme tilbake når jeg gjør det dårlig på skolen og ikke greier å dusje og sånt.. Har sagt det til foreldrene mine, ikke alt men får beskjed om å holde ut. Jeg gjør det bra på skolen ja, men det er der all min energi går, jeg har så vidt noe energi og det er der alt går. Jeg vil ha hjelp men har ikke noen å si ifra til lenger. Jeg var så lei meg før men nå er jeg på autopilot nesten hele tiden. Ingenting føles ekte ut lenger. Jeg føler meg tom. Dagene bare går uten at jeg er der. Jeg får ikke glede ut av ting jeg pleide å få glede ut av. Jeg husker nesten ingenting av hva som har skjedd igjennom dagen, uken, fordi jeg er aldri tilstede. Jeg er så sliten, jeg sover og føler meg verre enn da jeg gikk å la meg. Jeg greier ikke spise, er ikke sulten. Tror hjernen min har gjort meg nummen for at jeg slipper å føle på ting. Jeg har vurdert flere ting for å prøve å bli sett, skal ikke gå i detalj men ønsker bare å bli sett!! Jeg fyller 16 og har hatt depresjon siden jeg var 13. jeg bare greier ikke dette mer, jeg vil fortsatt leve, bil ikke dø eller noe sånt. Jeg vil bsre at noen skal ta meg seriøst og skjønne at jeg har det vondt. Alt går i surr for meg.. jeg greier ikke forklare så godt men håper noen forstår Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger
Hei, dette kan jeg kjenne meg igjen i. Å bli sett og tatt seriøst er noe vi alle trenger. Hvis du vil så er jeg her til å ta deg seriøst og se deg, har vært igjennom noe av det samme. Er 17år, har det bedre nå men startet au får meg i 12-13års alderen. Heier på deg og føler med deg❤️🩹 Når man går rundt slik du gjør, kan det ofte være snakk om en overlevelsesmekanisme. Hjernen tror at den beskytter seg selv, det er ikke noe man ikke kan komme seg ut av. Virker som du har en god innstilling selv om jeg skjønner det er både frustrerende og veldig slitsomt. Jeg tror jeg kan si, at jeg forstår deg. Du vet ikke hva du skal gjøre lenger, det vet ikke jeg heller. Men jeg tenker, prøv å få hjelp på nye steder hvor du føler at du blir sett og tatt på alvor. Vit at veldig mange har perioder i livet slik som du har nå. Fortsett å gjør det bra på skolen, fortsett å gå ut, gjøre ting som du føler er greit å holde på med, prøv å spise når du føler deg litt sulten i stede for presise klokkeslett. Bare kaster ut tanker. Men som sagt, hvis du vil kan vi snakkes❤️🩹
Takk for at du svaret meg, det er litt comforting å vite at noen andre forstår hvordan jeg kjenner meg. Jeg har vært hos legen, helsestasjon, helsesøster, bupp, men jeg blir fremdeles ikke tatt på alvor så jeg blir bare verre og verre og jeg har egentlig bare gitt opp fordi jeg blir ikke tatt seriøst jeg blir bare feid under teppet.. jeg vet depresjon går over og sånt, men jeg vil ikke bare drive å holde ut? Alt føles litt håpløst ut nå bare..
Det er ikke godt, når hver dag bare handler om å «overleve» på et vis. Men så lenge du klarer å gjøre de små tingene for deg selv, presse deg selv til å være med på ting ute, spise, prøve å holde en døgnrytme. Kanskje du kan prøve å skrive noe om hvordan du føler deg, bare for deg selv. Eller ta en joggetur hvis tankene blir mye, musikk på øret. Osv. Har du sagt til feks helsesøster at du ikke føler at du blir tatt på alvor?
Jeg skjønner at det kan virke som det bare er å gi opp, det er frustrerende når man ikke vet hva man kan gjøre videre, men å gi opp vil aldri løse noe. Å ta pauser, helt greit men å gi opp fullstendig kommer en ikke langt med. Jeg har au vært på forskjellig hjelpetjenester uten at det ga meg så mye hjelp men det er da man må sette seg selv først for det er ingen andre som kommer til å gjøre. Det du går igjennom skal du egt ikke behøve å gjøre alene, se på hvor langt du er kommet og alle mulighetene du har foran deg.
Takk for at du hjelper, jeg skal bare prøve så godt jeg kan og kanskje prøve å snakke med helsesøster igjen fordi merker selv at dette blir bare verre og verre..
Husker da jeg var ca 12-13, og kjente på følelsen og da til Mamma at 'ingenting er gøy lenger" . Vel jeg husker ikke hva hun sa, men livet går opp og ned, dersom du er følsom.
Jeg har vært skikkelig desperat etter behandling noen ganger. vært langt nede og lei. Skrevet her tidligere i håp om å snakke, møte , finne ut av noe med andre. Nå går det bedre. Du må prøve medisiner som fastlegen kan gi deg. Medisiner har gjort svarte dager, i farger igjen for meg. Ok, du blir litt matsugen , og rund i kantene. (Mirtazapin). Prøv å bytt medisiner dersom bieffekten er helt uakseptabel for deg: feks noen gir deg energi, du blir gira, tidlig oppe om morran, mye energi og kanskje t.o.m frekk til tider ( Wellbutrin) Noen kan gi deg fred og litt for mye ro (Escitalopram) Så prøv litt ut til du finner din sweet spot eller kompromiss. Pass på å kompensere , supplementer med bevegelse, mosjon og gjerne hard trening. Da justeres både kropp og sinn ytterligere. Unn deg selv det du liker å gjøre, selv om andre sier det er enten dumt eller uproduktivt. Det er ditt liv, og du kan gjøre det du vil.