Andre med depr som er så slitne og mangler energi? (Finnes det en mobil-variant som har plass til skrivefeltet, og gjerne med “send” knapp)
Det er helt vanlig å være så sliten og mangle energi når man er deprimert.
Takk for svar🙂 Ja, det er vanlig, men det blir så sykt slitsom når det varer lenge, mange år, og det går utover ALT. Du vil sååå gjerne men har null energi.
Ja, det er forståelig.
Får du noe hjelp?
Nei, egentlig ikke. Har prøvd både fastlegen m.fl. men liten og ingen forståelse
Hei, lurt å søke hjelp fort, jeg ble henvist av fastlegen til kommunal, psykisk helse, fikk gratis samtaler med psykiatrisk sykepleier.Veldig flott tilbud, og var viktig for meg.I tillegg fikk jeg medisin, antidepressiva.
Takk for svar 🙂 Har gått lil lege og antidepressiva i årevis, dps og mestringsenheten, men ingen tar tak i noe som helst. Som om de ikke forstår hva det går i. Og dette er utdannet folk som bør ha peiling på dette. Er så overlatt til meg selv.
Jannemor, syns du det hjalp med psyk.spl. og antidepressiva?
Hvilken hjelp tror du selv du trenger? Hva er det du savner og ønsker at de skal forstå?
Ja hadde jeg visst det, hva jeg trenger, da hadde det jo ikke vært noe problem.
At folk forstår at det er ikke bare å ta seg sammen og at man ikke er lat og ikke vil.
Jeg forstår det ønsket ditt om at noen av seg selv skal forstå og gi deg det du trenger, men det er dessverre ikke så lett. Jeg har selv hatt denne forventningen og dette ønsket, men jeg har nå innsett at jeg trodde at det var tydeligere for andre hva jeg trenger eller hva jeg føler og hvordan jeg har det.
Jeg prøvde å få hjelp tidligere, og prøvde å forklare, prøvde det å fortelle masse og få ting ut, men det hjalp ikke slik det skulle ha gjort. Og jeg vet ikke om det hadde vært annerledes om jeg da på den tida hadde kommet til noen som hadde peiling på traumer, hvis det i det hele tatt hadde vært noen kunnskap om traumer på den tida.
Jeg syns det lenge var enklere å bare prøve å finne ut av det selv, hva jeg trengte og hva jeg skulle gjøre, enn å prøve å forklare noen andre det. Men så fikk jeg motivasjonen til å prøve å forklare og fortelle en person, fordi jeg selv merket at denne personen kunne gi meg noe godt, og jeg den, og at hvis jeg ba om ting eller forklarte hva jeg trengte, så kunne den iallfall forstå det litt og gi meg litt det jeg ønsket.
Det er et gravearbeid å finne ut hva en trenger, og det kan være nyttig med hjelp til det, men man må samtidig være trygg nok på den personen til å kunne være åpen og ærlig om hva en kjenner på. For det er den eneste måten å finne det ut på.
Noe annet jeg har funnet ut er veldig nyttig i denne prosessen, er å ikke tenke at man skal løse det store bildet. Jeg har funnet ut at jeg prøvde å fikse alt liksom på en gang, og det går ikke. Man må gå innover, til de småe delene. Og det jeg har lært er at det hjelper så veldig mye å begynne helt enkelt, med småting her og nå. Hva ønsker jeg akkurat i dette øyeblikket? Hva føler jeg akkurat nå? Hva har jeg lyst på? Slike ting og spørsmål, og så prøve å gi en selv det. Og det er mye enklere å be andre om ting hvis man greier å be om konkrete ting, og man kan da også lettere oppleve at de faktisk kan ønske å gi en det.
Dette føler jeg gjelder også når man skal prøve å få andre til å forstå hvordan en har det og hvordan det er for en, at det er enklere å få den andre til å forstå hvis man jobber på den måten, at man forteller om konkrete eller avgrensede ting her og nå, om hva en føler, eller hva som gjør godt eller ikke godt. Og ikke skal prøve å forklare hele det store bildet på en gang.
Som barn er man avhengig av at det er noen voksne som ser og forstår hva en trenger, og som gir en det. Barnet lærer også i samspill med de voksne hvilke måter det kan fortelle den voksne hva de trenger, når det vet at det vil gi en det. Men hvis en ikke har hatt voksne som var oppmerksom eller ikke maktet å følge signalene ens (eller hva slags grunner det nå har vært for det), så slutter barnet også å gi signaler om hva det trenger, hvis en lærer at det er det enkleste for den voksne eller noe sånt. Og da lærer en bare å undertrykke sine ønsker og behov, og man lærer heller ikke hvordan man skal be om ting man trenger eller vise at man trenger noe.
Som voksen må en på en måte være den voksne for en selv, den som lærer å se hva en selv trenger. Det er ikke det samme som at det er en selv som skal eller må gi en selv alt en trenger, men en kan gi seg selv mange ting når en voksen som en ikke kunne gi seg selv om barn, og man kan be andre om å gi en ting en trenger når en vet hva det er.
Jeg vet ikke om du syns dette er nyttig å høre.
Jeg skjønner at du har det vanskelig og at ting kan føles håpløst. Samtidig tenker jeg det blir ansvarsfraskriving å skrive at «ingen tar tak i noe». Du har ansvar for ditt liv, de andre er bare potensielle hjelpere på veien. Om ikke du har en retning, om du ikke vet hva du trenger/ønsker, er rammene tilnærmet umulige for de som vil hjelpe deg.
Sagt med andre ord: det er umulig for andre å løfte deg framover. Du må gå selv… Men det er garantert mange som vil heie deg framover, støtte deg, dytte og dra, om du bare staker ut en retning.
Mitt råd til deg er mao å finne ut hva du trenger for å få det bedre, gjerne sammen med andre om du synes det er vanskelig å gjøre det alene. Vet det er tungt, vet det kan kjennes håpløst ut og som en umulig oppgave, men det er starten på å få det bedre. Du er ansvarlig for deg og ditt liv. Du har valg. Begynn i det små, gå gradvis framover, så blir museskrittene store steg etterhvert. ❤️
Jeg hørte et sted at depresjon kan være en respons på at man lever på en måte man ikke trives med, står fast i en rolle som ikke samsvarer med selvet. Det var en idé som hjalp meg med å etter hvert få det bedre, når jeg fant ut hva jeg ville og gjorde noe med det. Det krevde mye og tok tid, men det er fortsatt en prosess, selv om ting går bedre. Håper det er noe som kan hjelpe deg også.
Har slitt og sliter enda med mangel på energi og motivasjon. Det som “hjalp” meg var alkohol. Drakk på sprit hele kvelden fra 15.00 til 02.00, og hadde masse energi og godt humør. Derimot ble jo dette en veldig farlig vane, så en dag sluttet jeg bare å drikke og har ikke hatt alkohol siden.
En annen ting som jeg føler hjelper er faktisk å ikke spise snop og ultraprossesert mat. Husker jeg havnet på sykehuset i to uker for lenge siden, og spiste bare maten jeg fikk der. Jeg følte meg mye bedre og med mye mer energi, men en dag kom kjæresten med masse snop til meg og brus som jeg spiste litt på. Dagen etterpå var alt jævlig. Sløv og trøtt og dårlig humør. Så spis sunnere, og kjøp GERIMAX INSTANT ENERGY med ginseng. Jeg tar 1stk tablett hver morgen og føler de hjelper litt. :)