Jeg skriver her fordi jeg egentlig ikke har noen andre å snakke med. Jeg har ingen familie jeg kan åpne meg for, og ingen jeg virkelig stoler på. De få jeg trodde jeg kunne lene meg på har sviktet meg og kalt meg lat, som om alt dette bare handler om innsats. Det gjør at jeg ikke tør å stole på noen lenger.
Jeg vil si det med en gang: jeg er ikke i fare, og jeg kommer ikke til å gjøre noe mot meg selv. Men jeg har det likevel veldig tungt.
Jeg er så sliten. Det er som om kroppen og hodet mitt har gått helt tomme. Jeg klarer nesten ingenting lenger. Selv de enkleste tingene i hverdagen føles enorme. Jeg skjønner ikke hvordan folk rundt meg klarer å fungere normalt, når jeg knapt kommer meg gjennom dagen.
Jeg har begynt på antidepressiva og prøvd to forskjellige typer, men jeg merker ikke noe som virkelig hjelper. Og jeg vet jo at medisiner ikke kan gjøre verden mindre vanskelig. De kan ikke fjerne alt jeg ser og føler, eller alt det som skjer rundt meg. Verden fortsetter å være tung og brutal, og jeg bærer det med meg uansett.
Det som gjør det ekstra tøft er at jeg får meldinger fra jobbspesialist, NAV, og til og med fostersøstera mi eller venner. Og bare det å svare føles umulig. Det er noe som egentlig skal være så enkelt, bare åpne en melding eller ta en telefon. Men jeg har ikke energi. Jeg føler jeg har null batteri igjen. Eller kanskje ett prosent, og det går til å bare eksistere.
Jeg sliter til og med med noe så grunnleggende som å spise. Bare tanken på å lage noe eller finne mat føles for tung. Selv om jeg vet at kroppen min trenger det, klarer jeg ikke å tvinge meg selv til det. Det er som om hele systemet mitt har slått seg av, og jeg står der og prøver å få det i gang igjen uten verktøy.
Folk sier jeg må spise bedre, være mer aktiv, komme meg ut. Men det handler ikke om latskap. Det handler om å leve i en verden jeg ikke føler jeg har valgt, og som blir tyngre og tyngre å bære. Det handler om å være så utslitt at selv det minste blir for stort.
Jeg vil ikke ha kjæreste, venner eller jobb akkurat nå. Ikke fordi jeg ikke ønsker gode ting, men fordi jeg ikke har kapasitet til flere krav, forventninger eller skuffelser. Jeg klarer nesten ikke meg selv en gang.
Jeg har også i det siste avlyst planer med venner, fordi jeg rett og slett ikke har energien til å møte de, selv om jeg er veldig glad i de og setter pris på de.
Jeg vet ikke helt hva jeg trenger. Jeg vet bare at jeg trengte et sted å si dette uten å bli avvist eller misforstått. Jeg er ikke i fare. Jeg har bare vondt, og jeg prøver å finne en måte å holde meg gående litt lenger på.