Jeg har vært i et forhold i snart 25 år, med en mann som har hatt mange depressive perioder - helt siden han var liten gutt. Han lærte seg selv tidlig taktikken med å “sove det bort”, og tyr derfor til denne også i voksen alder.
At han lider av depresjon er noe han ikke vil vedkjenne seg eller søke hjelp for. Han vil ikke snakke om det som plager han - kun under sterkt press har jeg fått innblikk i svært mørke og til tider suicidale tanker. Jeg har spurt om han ikke kan ta dette opp med fastlegen, men det avviser han tvert. Har ikke tro på verken medisin eller terapi. Hevder at tanker ikke er farlige og at det vil gå over av seg selv.
Det siste året har vært ekstra tøft av ulike grunner, hvor han har kjent en del på utenforskap, ensomhet og hvor vår relasjon har vært under press pga noen dårlige valg han har gjort.
Jeg har ingen ønske om å avslutte vårt forhold og forsøker så godt jeg kan å være en støtte i hverdagen. Dette er uhyre vanskelig for meg ettersom jeg daglig føler meg avvist og betydningsløs. Jeg kan på det teoretiske plan forstå at han har nok med seg selv og at det nok er en seier for han bare å stå opp. Likevel gjør det skrekkelig vondt når han aldri smiler til meg, gir meg en klem eller ønsker å delta i en samtale. Alt han spør meg om og alle reaksjoner på når jeg prøver å føre en samtale, er innøvde fraser med tomt blikk. Jeg forsøker i det lengste å tenke at det er depresjonen som snakker, og at han finnes et sted der inne. Men det er tungt å hele tiden føle at man sier gale ting, snakker for mye, for lite osv osv, og jeg går derfor hele tiden rundt i en beredskapsmodus der jeg tenker på alle småting som hvilken middag vil gjøre han glad, hva kan vi se på tv sammen, kan jeg får han med på en tur, en konsert etc. Alle tankene mine kretser rundt han og hans mangel på glede, og jeg kan ikke annet enn å føle at det er min feil at han har det sånn. Hadde jeg vært en bedre samboer så kanskje han ville vært glad…I perioder går det så langt at jeg straffer meg selv gjennom ulike destruktive taktikker. Jeg vet at dette er idotisk, men jeg føler meg fanget i en nedadgående spiral som jeg ikke aner hvordan jeg skal komme meg ut av.
Jeg tror han vil få gode perioder igjen, men han vil aldri bli frisk om han ikke tar tak i de grunnleggende problemene som stadig forårsaker depresjonene. Og jeg er lei av å gråte hver dag over ting jeg vet jeg lkke kan kontrollere eller gjøre noe med. Kort sagt: jeg vet ikke min arme råd.