Hei,
hvordan forholder dere som har slitt med depresjon i mange år?
Hvordan er det å ha barn og en familie imens man sliter?
Hva er det som holder dere i live?
Har slitt i bare tre måneder over ting i livet som har sakte og sikkert ødelagt meg. Og jeg vil helst bare gi opp.
Hilsen jente 20 år
jeg har hatt deprisjon og selvmords tanker i 30 år det som holder meg gående er att jeg vet att jeg ikke kan legge meg ned og bli der. da mister jeg huse og det jeg har jobbet for men jeg har satt en dato til når og hvor, men er en liten stund dit har skrevet testamente og tror folk kommer til bli illsinte når familen merker de ikke arver en dritt av meg alle mine eiendeler går til veldedighet huse blir solgt og alle penga går til barnekreft forening og barnas trygghet.
Hei Vetke
Jeg har slitt med depresjon og angst siden tenårene (dvs rundt 25 år nå), og grunnen til at jeg holder ut er at jeg egentlig er veldig glad i livet selv om det går veldig opp og ned. Jeg vil heller leve enn å dø.
For min del er det til tider tungt å kombinere angst/depresjon med samboer. Jeg er veldig glad i samboeren, men når jeg er langt nede så vil jeg vanligvis være alene, og jeg er redd for å pushe samboeren for mye bort. Jeg er litt bekymret for at samboeren en dag blir lei av de begrensningene jeg har satt i livet mitt pga. angst, men så langt har samboeren vist forståelse og aksept for at jeg er slik jeg er.
Jeg ønsker ikke barn. Hovedgrunnen er nok mental helse. Jeg tør ikke forplikte meg til å oppdra et barn når jeg vet at jeg til tider har mer enn nok med meg selv.
Du er veldig ung og tre måneder er kort tid. Jeg mener ikke å bagatellisere det du opplever, men at du sliter veldig nå betyr ikke at det alltid vil være slik. Tiden leger sår. Beklager klisjeen, men det er jo sant; ting går som oftest over. Og hvis det viser seg at du er en person som er tilbøyelig for depresjon, så kan terapi og medisiner være god hjelp. Snakk med noen om det du sliter med; ikke sitt og rug på det inni deg i lang tid. Det tror jeg er det verste man kan gjøre. Det at du søker kontakt her på sidetmedord er en god start.
Håper du føler bedre snart!
Dette, tenker jeg, hender jo rett som det er. At en har lyst til å gi opp. 3 måneder er faktisk ganske lang tid, for som du er inne på så tærer dette mer og mer på. Dersom du har det/har hatt det vanskelig såpass lenge.
I mitt tilfelle så har jeg det bedre i perioder. Men depresjonen har en tendens til å vende tilbake.
Hva holder meg i live…
Her burde en egentlig skrive barna. Familien. Noe positivt. Fokuserer på noe positivt.
Problemet er bare at depresjonen, det er jo i dens vesen, overbeviser meg om at disse kommer til å ha det helt fint uten meg. For la oss “face it”; det kommer ikke til å bli landesorg om jeg dør. Ingen stenging av butikker, skoler osv. Ingen kommer til å merker det. Jeg var ikke noe/noen mens jeg levde. Hvorfor/hvordan da bli noe når du dør? Med mindre du er kunstner da og sørger for å gjøre det eksepsjonelt. Selve døden. Måten å dø på. Da kan du jo plutselig selge kunst for millioner. Og sørge for din families inntekt lenge etter at du er død. Sørge for fint hus, akkurat de klærne de ønsker seg. Så mye leker, reiser, og andre gøye ting som de bare måtte ønske. Det siste nye innen alt.
På den annen side burde du ikke være så egoistisk. Tilogmed etter din død bør du ikke være det. Du bør sette av aldri så lite penger til veldedighet. Sørge for at også andre får litt av det livet de ønsker.
Dessuten bør du slanke deg og være rimelig tynn og lekker når du dør. Du bør iallefall gi inntrykk av dette. Vellykkethet. Selv når du dør/er død.
Du bør også rydde huset. Sørge for at ikke dine etterkommere må sørge for dette tunge og uvelkomne arbeidet. Dessuten bør du kanskje pusse opp før du dør også, sånn at huset evt er lett å selge. Du bør også ha ordnet med din egen begravelse da dette også er ting de pårørende egentlig ikke orker.
Når jeg skal gjøre alle disse tingene først sier det seg selv at det tar sin tid. Med det selvmordet (og hvorfor heter det selvmord? Burde det ikke hete “skallmord”, “eksistensmord” eller noe lignende? Er det et “selv” å ta livet av her? Forsvant ikke det selvet for lenge siden når du først er kommet så langt som nå?). For jeg, siden jeg er deprimert, orker jo egentlig ikke å rydde huset, eller pusse opp. Og da må jeg jo ha penger til dette, noe som fører til at jeg må jobbe mer, som igjen fører til dypere depresjon siden jobben er en del av depresjons problemet.
Barn er en fin ting merker jeg. Det er stort sett bare med barna at jeg føler meg helt som meg selv. Dette er en av de tingene som gir meg glede. Smilet, når du klarer å koble deg på dem og dere er på bølgelengde. Når de forteller deg om de viktige tingene i livet sitt. Hva som skjedde på skolen, hva de gjorde med venner, ting de ønsker seg…
Å studere dem sammen med venner/andre. Hvordan de samhandler. Hvordan de vokser til.
Unnskyld er den viktigste tingen å si til barn synes jeg. Og forklaring a la; I dag er jeg litt sur fordi jeg er veldig trøtt. Gi meg litt tid og det blir bedre. Akkurat nå trenger jeg (hva du nå trenger. Få liv til å drikke kaffen din i ro og fred i 5 minutter. Lese ferdig avisen i 10 minutter eller lignende).
Det blir lettere å takle for alle parter når du forteller hvor du er i løypen. Og når du lever tett på andre blir det gnisninger. Av og til har du, eller barna, en dårlig dag. Det er helt lov. Alle følelser må aksepteres. Og kan aksepteres.
Fikk lyst og svare på denne tråden her siden jeg føler veldig med dere alle sammen. Sliter daglig med depresjon og angst som har vært til stedet igrunn mesteparten av livet mitt. Ble vell ikke klar over hvor gale det er før jeg fikk kommet meg til psykolog og pratet om barndomen og opplevelser i mitt liv.
Man blir iallefall litt klokere når man blir eldre og forstår kanskje litt mer sammenhengen i ting. Slik ting er nå så vil jeg jo si at jeg ikke er glad i livet, livet mitt gir ingen mening lenger og gleden i ting som før kunne gjøre meg litt glad er no totalt vekke, noe som depresjon gjør. Har hatt x antall psykologer og har prøvd dem fleste medisiner uten noe særlig suksess. Bryr meg ikke noe særlig om livet generelt sett fordi det er en kamp hverdag om hvordan man skal klare å lære seg å leve med tristheten som ligger konstant i hverdagen.
Akseptere at man er sjuk med en lidelse som er så ødeleggende er en ganske vanskelig ting og godta, men det er visst noe man bare må innfinne seg med at slik er det nå og prøve å gjøre det beste ut av det. Jeg har iallefall kommet dit at ved lege timer eller psykolog så sier jeg ting som det er om det er om selvmordstanker osv for jeg skammer meg ikke lenger av å leve et liv der jeg ikke vil leve. Jeg kunne lett offret meg gitt mitt hjerte til noen som trenger et nytt for å få slippe livet. Kommer det aktiv dødshjelp til norge engang så skal jeg vær den første i køen til og stille meg opp.
Jeg kommer nok aldri til og ta mitt eget liv men om jeg hadde fått valget om å leve eller dø så hadde nok døden vært mitt første valg uansett.