Har slitt med tilbakevendende depresjon hele livet. Ble uplanlagt gravid og ingen suprise - så fikk jeg fødselsdepresjon. Men den går tilsynelatende ikke over i motsetning til andre depresjonsperiodene… hver kveld når jeg legger meg så tenker jeg at jeg vet ikke om jeg klarer en dag til. Det er så tungt. Og selvmordstankene er tilstede hele tiden. Men så står jeg hele tiden i et dilemma. For ungen sin del er det beste at jeg gjør det så tidlig i livet dens som mulig, så den ikke husker meg.
Men for samboeren min sin del er det ekstra tøft jo mindre baby er, da vi har ingen avlastning eller hjelp. Han kommer til å stå igjen helt alene… så det eneste som gjør at jeg holder ut er for å støtte og hjelpe han i den tøffe babytiden. Men igjen, skal jeg holde ut til ungen er 3-4 år og mer selvstendig så vil det gå mye mer utover ungen enn det vil gjøre nå når den kun er 1 år. Dette dilemmaet river meg i stykker
For ungen vil det aldri være et godt tidspunkt. Det vil alltid være slik at moren forlot den, uansett når det er. Uansett om den husker den eller ikke, så vil det gi ungen et stort sår og noe den må håndtere og prøve å takle resten av sitt liv.
Kan du be om hjelp?
Har fått hjelp i årevis, og prøvd «alt» uten noen særlig bedring dessverre
Har du prøvd absolutt alt?
På det du skriver, så virker det som om depresjonene har gått over tidligere. Stemmer det?
Det er veldig leit at du har det slik og føler deg slik nå. Hvordan oppleves depresjonen for deg?
Jeg har i dag lest om metakognitivterapi, og jeg kan se at det kan ha noe for seg, bare at jeg tenker at traumebehandlingen, eller da stabiliseringsdelen av den, gir meg mer verktøy for å håndtere livets opp- og nedturer og utfordringer.
Den har tidligere gått over kun ved hjelp av tid. Men har aldri vært glad i de «gode» periodene, kun nøytral og avflatet.
Depresjonen påvirker meg med periodesvis angst, men mest av alt håpløshet og at det ikke er noe vits i å ha det så vondt for alltid. At det aldri kommer til å bli bra, uansett hvor hardt jeg har prøvd å jobbe for å bli frisk. At jeg må overleve hver dag og bare holde ut fordi andre ikke skal bli trist hvis jeg avslutter det. Bare ser ikke poenget rett og slett.
Jeg skjønner at du tenker slik, når det er slik du føler, hvis du aldri har opplevd at det kan være godt. Jeg hadde det slik selv tidligere.
Jeg ønsker for deg å kunne oppleve at ting kan være bra eller ok også.