Så hvis man er i sosiale situasjoner og har kommet til punktet hvor man både mestrer mental tilstedeværelse og sosial angst relativt bra, men fortsatt ikke finner stor glede i det, hva mer kan man gjøre da? Eller for den sags skyld utenfor sosiale situasjoner, hvor man mestrer tilstedeværelsen, men ikke gledesfølelsen?
Jeg har tenkt en del på dette selv; dette med angst vs. glede vs. gidde å gjøre noe med situasjonen. Jeg har helt klart sosial angst, men når jeg presser meg til å delta i sosiale settinger, og den sosiale angsten letter, så føler jeg liksom at jeg ikke får noe glede ut av det likevel. Og da gidder jeg jo ikke bruke så mye energi på å fikse den sosiale angsten (litt til min partners ergrelse).
Jakob
Der sa du noe, «hvorfor gidde å jobbe med angsten». Jeg tenker at det er også noe som burde hett «sosial depresjon». Virker som en mer grunnleggende problemstilling. Kan også hende at det begynner med en mer grunnleggende eksistensiell depresjon.
Min tanke er at depresjon handler om at man egentlig er lei seg for ting, og at man ikke har fått ut den sorgen. Det er min erfaring.
Hmmm… så mye som jeg har sørget så skulle man tro den var ute nå. Trengs det klystér?
Jeg vet ikke. Men det å vise det til noen, sorgen sin, eller å få snakket om tingene, eller å få ting ut på en annen måte, har hjulpet/hjelper meg iallfall. Særlig det å fortelle om ting eller vise ting noen man er nære, og så få en god klem eller en annen form for trøst, etterpå.
Kanskje det har noe å si hva slags sorg vi prater om. Sorg over bestemte hendelser eller mennesker, passer vel best til det du beskriver…
Hvilken sorg mener du ikke passer til det?
Godt spørsmål. Jeg går bare utifra det at jeg har gjort mye av det du sier og det har absolutt sin plass, men det er altså fortsatt en tung sky som henger over meg. Og den trenger en annen tilnærmingsmåte, må vel være konklusjonen. Jeg skal tenke litt på hva slags sorger jeg ikke har fått ut, og komme tilbake.
Jeg vet jo heller ikke hva det er som er det du trenger, bare hva som har hjulpet meg. Noe annet jeg har opplevd depresjon som, eller oppdaget at jeg kjente på, var et lengsel eller et savn etter noe.
Jeg tror at depresjon har med følelser å gjøre på et eller annet vis. Eller et ønske om at livet skal være annerledes enn det er. Men jeg kan ikke si hva depresjon er for andre enn hvordan det er for meg selv.
Jeg har stor tro på at du vil greie å finne ut av det :)
Du er nok inne på noe der. Sorger over spesifikke hendelser og personer er noe som kan bearbeides og fåes ut. Men et dypt ønske om at tingenes tilstand var annerledes kan ikke tømmes ut på samme måte. En god klem fra den rette personen er ikke å forakte, men det løser heller ikke noe i lengden.
Takk for trua
Nei, man kan ikke forandre på at livet ikke ble som man skulle ønske, man kan ikke ta bort alt det vonde som har skjedd og som ikke skulle ha skjedd. Men jeg tror at det er en sorg som kan bearbeides slik som andre sorger, bare at det tar lengre tid, og at man har behov for å oppleve at selv om man hadde det slik da, så trenger man ikke å ha det slik nå.
Jeg tenkte på tingenes tilstand slik de er nå, og ikke alt det vonde som har skjedd. Det vonde som har skjedd er slik som er mer tilgjengelig for å fås ut gjennom samtale og trøst, tenker jeg.
Ok, så det er hvordan ting er nå som er problemet. Da tenker jeg at løsningen er å se på hver ting for seg, og om det er noe du kan gjøre med det eller om det er ting du bare må akseptere, men også hva andre ting som vil være godt for deg nå - forske i hva som er godt og vondt og hva man kan gjøre konkret eller ikke. Det har vært min metode.
Jeg prøver forstå dette mysteriet «aksept». En av de store er for mange av oss døden. Hvordan akseptere døden? Og hvordan akseptere døden uten å umiddelbart hoppe ut av blokka, når man heller ikke aksepterer livet?
Vel, man kan godta at det er slik livet er, eller man kan velge å bare kjempe imot det, og bruke tid og krefter på det istedenfor å bruke dem på ting som kan gi en gode opplevelser eller ok opplevelser.
Det er et valg man har, man kan velge å akseptere ting, eller hele tida drive og kjempe imot ting, og prøve å forandre på ting. De finnes mange ting man kan forandre på og som er bra å forandre på, men så finnes det også ting man bare sliter seg ut på å prøve å forandre. Tenker da jeg.
Det går da også an å møte seg selv med vennlighet og forståelse i forhold til disse tinga, i forhold til dette at man syns det er vanskelig å akseptere ting eller bare la ting gå, eller møte en selv med forståelse på at man syns det er vondt og vanskelig at det er slik.
Livet vil aldri bli bare bra, livet er aldri bare bra for noen av oss. Selv om man kommer seg igjennom noe, er det ikke en garanti for at det ikke vil skje noe senere som vi opplever som veldig vondt eller vanskelig. Men det finnes metoder man kan lære og måter man kan møte seg selv på, som gjør det lettere at det er slik, som gir en verktøy til å håndtere ting man møter og frigjør energi og plass til bare å leve og være, istedenfor å hele tida måtte være på vakt og redd for hva som kan skje.
Det er noe viktig, tenker jeg, i å greie å gi slipp på ting, gi slipp på kontroll, og kunne la ting være som de ble, og så se hvor man vil gå videre fra der.
Jeg har sosial angst og er egt veldig deprimert når jeg er med folk. Familie osv fordi familien min bare eksisterer jeg kunne trengt litt mer støtte fra dem og så klarer jeg ikke å være glad eller le fordi jeg er trist selv etter å snakke om sorgen min til den rette personen
Det er leit å høre at du er veldig deprimert når du er med folk. Er det verre når du er med folk, enn nå du er alene?
Hva hvis du kunne ha snakket med familien din om hvordan du føler deg og hva du kunne ha trengt fra dem?
Jeg kan ikke vite hva alle andre enn meg selv trenger, jeg vet bare hva som har hjulpet og hjelper meg. Alle har svaret inni seg selv om hva som er godt og vondt for den, men man kan trenge hjelp eller å lære seg metoder, for å finne svaret. Og det kan være en lang vei å gå og at man må igjennom mye jobb.
Sorgprosesser kan være en lang jobb og ta lang tid. Og det er ikke sånn at alt bare snus på en-to-tre. Jeg har det fortsatt dårlig, men samtidig har jeg det stadig mer og mer bra og godt. Og jeg prøver å være mer opptatt av de tingene som er bra og gjør godt, enn det som gjør vondt. Samtidig som det er ting jeg trenger å ta tak i stadig, eller bare må få prosessert.
Jeg trodde at alt må være bra, for at jeg skulle ha det bra, men det er ikke slik. Det er godt med ting som er litt godt eller som bare ikke er vonde, det er godt å føle at man er trygg. Det er så veldig mye som kan være godt, så lenge man ikke krever at man må fjerne alt det vonde først for at nå skal kunne være godt.
Det er noe med å greie å merke at noe er litt godt.
Det er da ting som gjør en så veldig vondt, at man trenger å fjerne seg fra det vonde og beskytte en selv mot det, iallfall til man greier å håndtere det.
Men jeg tror også man kan lære seg å komme seg igjennom mer vondt enn man tror. Så lenge man greier å bryte det ned til noe som er overkommelig for en, og gradvis får lov til å erfare at man greier å stå i vanskelige ting eller vonde følelser mer og mer, ved å være vennlig mot seg selv, gi seg selv medfølelse og støtte.
Det er mine erfaringer og det jeg tror på.
Men andre folk er også veldig viktige, å ha gode folk rundt seg, folk som støtter en og som tåler den man er.
Du sier at det er en håpløs kamp å prøve å bekjempe døden? Det er vel det. Men hva vil det si å akseptere noe uunngåelig for noen som føler at dette er uakseptabelt? Det er jo ingen «av-knapp». Må man leve som at døden er ok? Begynne med strikkhopp fra bruer med et smil om munnen?
Jeg har også opplevet mange ganger at det å bare snakke om sorgen ikke gjør susen. Det er en måte som funker på visse problemer, for min del. Hvis foreksempel noe har vært stengt inne som man føler mye skam for, og det blir tatt imot med aksept.