Takk. Veldig fint å lese det du skriver. Jeg kjenner meg godt igjen og kan understreke at det å bli venn med at livet også gjør vondt, og at det ikke er noe galt med meg fordi jeg har det vondt, er vesentlig for å vokse som menneske og forstå mer. Da er livssmerten ikke så tung å bære, folk for være som de er, det er på en måte ikke personlig lenger. Det frigjør meg til å kunne være på en måte i verden som lyser opp tilværelsen for andre. Da blir også det sosiale til å holde ut. Det blir ofte nært og fint, interessant i stedet for fraser og tomprat. I hvert fall innimellom.
Takk i like måte, dine ord er også fine å lese :)
Jeg tror på at det å bli venn med at livet også gjør vondt, slik du skriver, og at det ikke er noe galt med en selv om en har det vondt, er så viktig. Det betyr mye at en greier å tenke dette selv, men for meg har det også hjulpet meg utrolig også det å finne andre som tåler at jeg kan ha det vondt, eller at jeg har opplevd vonde ting, og som ikke tenker at det er noe galt med meg for det. Jeg har hatt en stor skam inni meg fordi jeg hadde og har hatt det vondt.
Det høres ut som du har funnet godt sted å være i deg selv. Det er veldig fint å lese :)
Skam for å ha det vondt. Jeg tenker på om det kan ha noe å gjøre med at man tror man er alene om smerten. Slik at man tenker “hvorfor akkurat meg?” Og siden det er akkurat meg så er det noe jeg må skamme meg over.
For meg har det vært mer det, at alle syns det var så vanskelig at jeg hadde eller hadde hatt det slik, eller at de ikke ville at det skulle være sånn. Og at de begynte å behandle meg annerledes hvis de visste om de tingene, som om det gjorde meg til en annen person. Og alt dette fikk meg til å føle at det var noe jeg måtte holde for meg selv og at det gjorde meg ting en annen enn andre.
Når man gjentatte ganger, og da særlig fra omsorgspersoner, blir ignorert i forhold til følelsene sine og den man er, som om følelsene ikke eksisterer eller ikke kan eksistere, og en selv da på en måte ikke kan eksistere, så blir fort forklaringen at det er en selv det er noe galt med og all energi går med på å skjule for alle andre hvordan en er og hvordan en føler seg, ettersom det plager andre sånn. Skam er den følelsen av at det er noe veldig galt med en, at en er feil på en måte.
Det hjalp da å finne noen som kunne forklare disse tingene andre syns var så rart og da også feil, med meg. Det er så utrolig viktig hvordan man blir møtt. Og når man har levd slik hele livet, så går man fort i den rollen at man tar på seg skylden hvis andre er uenige med en eller noe sånt, og at man ikke greier å stå opp for en selv. Men en trenger en selv på sitt eget lag. En trenger en selv mer enn noen andre, men en trenger andre også.
Jeg har tenkt mer over hvordan jeg opplever depresjon. Jeg har hørt om at noen mener at angst er når man er over toleransevinduet og overaktivert, og depresjon når man er under toleransevinduet og underaktivert. Og akkurat nå ga det mening til meg, at når man er deprimert, slik jeg opplever det, kan man liksom stenge av og bli veldig sånn passiv, inaktiv. Alt føles tungt og man vil egentlig ikke gjøre noen ting. Det er jo slik det er å være deaktivert. Vi har faktisk en forsvarsmekanisme som stenger av og hindrer oss i å gjøre ting som kan skade oss enda mer, når vi er i stor fare.
Så da gir det også mening det med at man får beskjed om å gjøre ting selv om man er deprimert. Det kan da være utrolig tungt å gjøre noe som helst, noe som gir mening hvis kroppen er slik.
Noe jeg tenkte på og kjente på nå var det å vekke kroppen, at man trenger å vekke kroppen, få den i gang igjen, og få den til å føle at det er trygt å bevege på seg og gjøre ting. Jeg har nå lest en liten bok som heter “Når traumer setter seg i kroppen”, og i den er det mange tips og små øvelser for å få kroppen i gang igjen.
Når det gjelder følelser og å få ut dem, tenker jeg at det også gir mening, fordi man holder dem inne og tenker at man ikke kan slippe dem ut, når man er deaktivert - at man ikke skal vise noe som kan provosere den som eventuelt kan skade en.
Jeg merker at når jeg har vært sånn overaktivert med stress og spenninger i kroppen, så føler jeg meg fort deprimert når jeg slapper av igjen, altså når jeg føler at angsten slipper tak. For da forsvinner på en måte aktiveringen som gjør at kroppen er i gang. Og så må jeg streve med å få den til å gjøre noe som helst.
Jeg vet ikke om andre kjenner seg igjen i dette?
Det er en interessant tanke, at man er deprimert når underaktiv, og angstfull når overaktiv. Det passer med min erfaring, hvordan sosial angst gikk gradvis over, mens depresjonen ble bare tyngre.
Samtidig låter det litt feil å skaffe seg mer angst igjen for å være passelig aktivert.