Depresjon er mer enn kun være lei seg. Depresjon er følelsen av at man egentlig ikke eksisterer. Likevel sitter man her. Jeg kan se kroppen min, jeg kan føle kroppen min, men det føles ikke ut som om jeg burde. Jeg kan se 1000 ting rundt meg som gjør meg glad, likevel føles det bare meningsløst. Jeg kjøpte en cardigan, den er laget av alpakka ull. Hvorfor har jeg en cardigan? Jeg vet hvordan en cardigan brukes og hvorfor jeg kjøpte den. Men det føles helt uten mening. Jeg kan ødelegge den, selge den, gi den bort, brenne den. Det betyr ingenting. Selv om den kostet mye, selv om den gjorde meg veldig glad når jeg først fikk den. Hvorfor har jeg en cardigan? Det føles meningsløst. Jeg føler meg teit for at jeg sitter alene på rommet mitt og diskuterer meningen bak en cardigan. Men når ingenting føles riktig, så forsøker man å finne ting som kan gi mening. Men til og med noe så simpelt som en cardigan gir ikke mening. Jeg skjønner meg ikke på de valgene jeg tar, det føles ikke ut som meg selv.
Jeg føler meg ikke som meg. Det føles som om jeg kun er en liten person inne i hodet mitt som observerer hva jeg gjør. Ja, jeg bestemmer selv hva jeg gjør og har kontroll. Men det føles ikke ut som meg. Det gjør tanker om døden veldig mye lettere. Fordi det er ikke faktiske meg som dør og forsvinner. Men den personen som ser ut som meg, det skallet aka en kropp som gjør ting for meg. Jeg har tenkt på døden, jeg er helt nøytral til å ta mitt eget liv etg. Soverommet mitt har et skråvindu. Jeg kan ikke se bakken, men kan alltid se himmelen. Jeg har tenkt mye på å hoppe ut av vinduet. Men det kommer jeg ikke til å gjøre på grunn av 3 gode grunner.
-
jeg når ikke opp. Jeg har forsøkt å klarte opp og jeg er rett og slett for lav. Jeg kan hente en krakk, stol eller noe annet å stå på. Men det orker jeg faktisk ikke.
-
Vinduet peker rett ut mot en av hovedgatene i Oslo. Det er mange folk der, mange kids. Hvis jeg hopper ut av vinduet så traumatisere jeg noen andre. Depresjon bør ikke være sånn “tag ur it”. Jeg skal ikke overføre traume og depresjon til noen andre.
-
jeg er som oftest naken på rommet mitt. det blir for dumt å kle på seg for å ta sitt eget liv? Hvordan vil jeg kle meg. Altså vil jeg at kroppen min ser bra ut når jeg dør eller er helt casual. Fordi jeg må kle på meg, det er flaut nok å drepe seg selv, men å bli funnet naken er enda verre. ICK.
-
rommet mitt er rotete. Hvis jeg hopper så må noen komme inn på rommet mitt, og jeg orker faktisk ikke å rydde. Det virker teit å rydde rommet mitt fordi jeg skal mitt eget liv.
-
det er mange mennesker som elsker meg.
Det var mer enn 3 grunner, men poenget er at jeg ikke kommer til å ta mitt eget liv. Det velger jeg. Jeg velger å leve, ikke fordi jeg selv opplever livet som verdifullt. Jeg er her kun fordi det er mennesker rundt meg som er glad i meg. Jeg har en mamma, en bror, kjæreste og venner som alle mangler en bestemt hjernecelle, som har ført en kronisk lidelse kalt “dårlige valg”. Og de har endt opp med meg som en person i livet. Jeg vet at mamma ikke valgte meg, men hun har valgt å holde med meg. Sammen med lillebror. For en eller annen grunn velger de meg. Sammen med kjæresten min og vennene mine. Men som sagt kan det forklares av en kronisk lidelse. Jeg skulle ønske jeg kunne se meg selv på den måten de ser meg på. En person som er verdt å være med, en person som man velger. Fordi jeg hadde ikke valgt meg selv. Når jeg ser meg selv, ser jeg en jente så deprimert at hun ikke klarer livet selv. Hun klarer ikke å spise mindre, hun klarer ikke å trene, hun klarer ikke å få gode karakterer, hun klarer ikke å spare, hun klarer ikke å si nei, hun klarer ikke å ta vare på seg selv, hun klarer faktisk ingenting. Kanskje de velger henne fordi de ikke ser alt det hun ikke får til. De er ikke med henne like mye som hun er med seg selv. Det misunner jeg dem for. Jeg skulle ønske at jeg ikke trengte å være med meg selv hele jævla tia. Men its my curse i guess.