Skulle ønske samfunnet hadde litt mer respekt for livet

Depresjon
1

Jeg har hatt en tilbakevendende depresjon ganske lenge. Sikkert flere år uten at jeg har forstått at det er det det var. Jeg overbeviste meg selv lenge om at jeg bare var en negativ person som måtte ta meg sammen. Først nå de siste månedene at jeg har betalt psykolog av egen lomme, siden jeg er alt for fungerende til å få noen slags støtte. Jeg går annenhver uke og går også på lykkepiller. Alt dette forsøket på å «finne ut av hva som er galt og hvordan jeg skal klare å fikse det» har overbevist meg om at dette i mitt tilfelle nok ikke er mulig å fikse. Jeg blir mer og mer sikker på at jeg er dømt til å leve i dette limboet hvor jeg ikke er så dårlig at jeg med god samvittighet kan slippe alt og kræsje fullstendig, men dårlig nok til at jeg ikke får noe ut av eksistensen min. Føler også at menneskeheten ikke er i stand til å fikse sykdommer som depresjon medmindre det er en veldig åpenbar grunn til at man er deprimert (fødselsdepresjon,noen har dødd,traumer etc). Vi bare vet rett og slett ikke nok om sykdommen.

Skulle dermed ønske det var mer forståelse og hjelp rundt det å avslutte livet på en fornuftig måte som ikke trenger å traumatisere hverken meg eller andre. Sånn som ting er nå er man nødt til å ta saken i egne hender og håpe man lykkes på første forsøk.

Måtte bare få dette ut. Håper alle her får en fantastisk strålende dag. Vær snill mot dere selv.

2

Snakker du om «Aktiv dødshjelp» her?

3

Pluss du er ikke «for frisk». De har tydeligvis ikke forstått nøyaktig hvor syk du er.

4

Det er nok en måte å si det på! Jeg bare føler at man blir så tvunget til å ta saken i egne hender fordi vi er så investert i at alle skal være i live så langt og lenge som mulig på tross av livskvalitet.
Jeg mener ikke at alle som er kronisk syke for eksempel skal få trøkt aktiv dødshjelp ned i halsen som første og beste alternativ bare fordi tilstanden deres ikke er mulig å fikse.

Det er jo noen som på tross av motgang og kroniske smerter har et ønske om å leve videre av mange forskjellige grunner. Jeg har egentlig bestemt meg, og kokludert med at jeg ikke orker 50år+ til av dette her. Og da er jeg nødt til å finne en utvei. Det jeg er mest redd for er naturligvis å feile og bli holdt i live likevel, som en grønnsak, som naturligvis er det verste jeg kan forestille meg.

Og ikke for å fornærme noen, men jeg tror kanskje de sykeste blant oss må være de som ser rundt seg på den verdenen vi har skapt, og tenker: «Dette er jo et flott sted! Her vil jeg leve, løpe i hamsterhjulet mitt, (og få barn så de blir tvunget til å løpe forgjeves i sitt eget hamsterhjul) til jeg blir så gammel og syk at jeg til slutt visner bort».

Altså, nei takk.

5

Vil selvsagt ikke at noen skal føle seg sånn, og vil ikke oppmuntre til å avslutte livet, eller å ikke leve mer. Likevel må jeg si at jeg forstår. Du forklarer elendigheten på en måte jeg ikke har klart å sette ord på før.

6

I know right. Takk for forståelsen. Jeg har mange ganger tenkt at jeg tenker altfor mye. Men med en gang man har tenkt en tanke så er det vanskelig å ignorere den (hvis den først har truffet en sannhet eller noe inni deg you know?)
Jeg har vanskelig for å se for meg hvilken kombinasjon av piller eller hvilken setning psykologen skulle sagt som lot meg glemme den sannheten jeg føler at jeg har oppdaget, og gitt meg følelsen av at alt er verdt det i lengden. Uff.

7

Er lei for at du har det sånn. Det er modig å sette ord på.

8

Hva er det slags sannhet du snakker om? Om du ønsker å dele

9

Det forutsetter jo at noe ER galt. Og dermed skal fikses.
Ifølge “deppehjernen” er jo ikke vår hjerne laget for denne tiden. Men en helt annen tid hvor depresjonen hadde en funksjon. Den sikret overlevelse, istedenfor som nå kanskje fører til død.

Du har jo overbevist deg selv om at du “bare var en negativ person og måtte ta deg sammen”. Var det flere enn deg selv som hadde denne oppfatningen om deg? Det har, tenker jeg, ganske stor innvirkning på deg. Og ditt syn på deg selv (samt andres syn på deg) å ha denne oppfatningen.

Og hvilken støtte får du/opplever du å få fra andre nå?
Du er jo ikke syk nok til å få støtte til behandlingen, men må betale denne av egen lomme. Hadde det hjulpet deg å få litt mer støtte og forståelse?

Får du heller ikke noe ut av livet ditt/din eksistens i de periodene du ikke er deprimert?

Og ja, vi vet trolig ikke nok om depresjon.
Jeg er også enig med deg i at vi virker å være mer opptatt av at folk skal dø av alderdom. Og iallefall ikke ta livet sitt.
Din livskvalitet er ikke så viktig, bare du ikke tar selvmord.

På den annen side. De som har mistet barnet sitt/mannen/konen/et familie medlem/en venn/venninne..
De ønsker helt sikkert at denne personen, som har tatt selvmord, skulle ha et fint liv. De skulle ønske, tenker jeg, at denne syntes livet var verdt å leve. Og også at det var noe de kunne gjøre, før personen tok selvmord, for at denne personen som nå er død skulle ønske å være her. I live. Og at personen hadde åpnet seg for dem og fortalt.
Men det er jo heller ikke sikkert at noen kunne gjort noe. Og kanskje ville personen som ikke ville leve bare fått det mer vanskelig ved å fortelle. Særlig til noen som ikke skjønte. Eller var mer opptatt av å holde dem i live enn deres livskvalitet.

Det er jo litt interessant at du avslutter den første meldingen din med “håper alle her får en fantastisk strålende dag. Vær snill mot dere selv”.

Du har jo ikke “en fantastisk strålende dag”. Vil tippe at det er nøyaktig det motsatte du har.
Og er du snill mot deg selv?

Det interessante er jo at ifølge meg, "“den verden vi har skapt” ikke er lik for alke. Min verden, eller den måten jeg ser verden på, ligner kanskje ikke din. Så alle lever i den verden de selv skaper, utfra hva de tenker og føler. Ifølge “tankevirus” er “hva du legger merke til, og hva du tenker om dette etterpå” det som skaper din verden.

Mange har jo strålende/ganske bra/,ok liv.
Eveline Karlsen for eksempel. Hun virker som om hun har et rimelig bra liv. Får gjøre det hun liker best (heldigvis hadde hun to veldig sterke interesser. Når hun ble for skadet til å drive med fotball så kunne hun videreutvikle/gå fulllt ut inn for den andre interessen hun hadde).
Dajana Tomanovic virker også å ha det rimelig bra. Til tross for mobbing på barneskolen så kom hun seg opp og fram liksom. Og driver med det hun virkelig liker her i verden/livet.

Men disse to har jo en veldig støttende familie, gode venner og har troen på seg selv.

10

Kjære deg,

Jeg kjenner meg så alt for godt igjen… Jeg har hatt akkurat de samme tankene du beskriver her. Men det var for mer enn 10 år siden.

Jeg hadde vært deprimert i 20 år på den tiden. Og lengtet dypt etter en respektert og ordentlig måte å forlate livet på. Når man har fått nok.

Så kan jeg fortelle deg at jeg faktisk fant det som hjalp på depresjon, angst og den mentale psyken. Og jeg opplevde å bli helt frisk. Jeg har aldri følt meg så bra noen gang.. det var beyond min fatteevne. Det var virkelig som å våkne opp fra et vondt mareritt, og innse at det var ikke sant. Det jeg hadde trodd på og tenkt på i så mange år. At det var uskyldig en sannhet jeg hadde valgt å bære på.
At menneskets hjerne og kropp fungerer slik at det vi til enhver tid tror på.. det er hva følelsene skapes i. Så når jeg gjennomskuet illusjonen i det jeg gikk å tenkte om livet og meg selv. Så var det ikke lenger sant, og jeg følte det derfor heller ikke slik.

Det var ikke psykologien som hjalp meg… der er jeg med deg på at man har havnet på villspor. Det har blitt for komplisert og innviklet.
Det som hjalp meg var faktisk noe helt annet. Det var ikke noe jeg hadde forventet.
Det er på en måte et paradigme skifte i å forstå logikken i vår psyke.
Alt skapes virkelig innenfra… uskyldig må vite. For om jeg visste at jeg gjorde det så hadde jeg absolutt ikke gjort det.

Jeg fant hjelp i forståelsen som The Missing Link boken til Sydney Banks snakker, som er mye av det samme som Eckhart Tolle også snakker om. Alan Watts og mange mange fler.
Det var utrolig rart, og jeg likte det ikke til å begynne med. Irriterte meg masse over det. Men jeg hadde en coach som jeg likte å snakke med og fortsette å holde praten gående. Og til slutt.. 1 år senere. Så fikk jeg innsikten som stakk hull på min egen illusjon om at jeg var noe galt med meg. At jeg var ødelagt og ingenting som kan hjelpe meg.

Så det ER mulig kjære deg. Men svaret er ikke det vi tror det er. Og det handler ikke om at det er noe galt med deg. Det er absolutt ikke noe galt med deg. Det er ikke noe ved deg selv du skal fikse. Det handler snarere om å innse misforståelsen vi har om oss selv og vår opplevelse. Der finnes befrielsen fra de psykiske smertene. Vi alle har det i oss å oppdage denne sannheten. Den finner vi ikke ved å granske tankene våre. Ikke ved å granske fortiden. Ikke ved å analysere oss selv. Med ved å bli mer filosoferende og reflekterende. Det er en mye lettere vei også.. uten så mye ekstra smerte. Når vi hele tiden går i de tunge tankene så føler vi oss også slik. Det er naturens gang. Vi føler og opplever vårt eget indre univers. Og det er ikke så fastlåst eller skrevet i stein som vi tror den er. Vi tror at den ikke kan endres.. vi tror at den er ekte. I realiteten… så er den en illusjon. Og vi kan skape uendelige med illusjoner. Vi er kreative vesener.

Kjære deg.. jeg håper du hører en gave jeg prøver å gi deg her. En gave jeg selv fikk for 10 år siden. Livet har aldri blitt det samme siden. Det betyr ikke at jeg ikke kan ha dårlige dager nå som før.. men det betyr at jeg blir ikke værende der. Jeg kommer tilbake til balanse igjen og har det bra i meg selv. Dette fortjener du å oppdage også. Min anbefaling er derfor å utforse en annen vei.. en mer leken og filosoferende vei. I å forstå mennesket.. objektivt sett. Ikke gjennom din subjektive opplevelse av verden. For det er der illusjonene lever… vi alle har dem og skaper dem hele tiden. Helt ubevisst.

Ønsker deg alt godt. Kjenner så alt for godt igjen den smerten du beskriver. Og det er så vondt å ha det slik. Masse kjærlighet.. fra meg til deg.