Fyller straks 25 og starter kvartlivs krisen nermest på bunn igjen.
Startet 2023 singel og blakk og med hjelp fra noen venner kom jeg tilbake igjen. Fikk jobb, tjente godt, bygde meg opp igjen fra ingenting.
Starter 2026 uten jobb og med en mental helse jeg ikke har sett maken til i mitt eget hode. Og med det meste tilbake til ingenting.
Klisjeen med at man ser alle rundt seg ha jobb, hus og bil blir bare mer og mer ironisk da jeg tydelig har blitt den som ikke klarte seg av kullet mitt.
Jeg føler meg fortapt og verdiløs og ser ikke en fremtid der jeg noengang klarer og oppnå det ‘normale liv’ med huslån og familie og alt dette medfølger. Jeg ser en fremtid fylt med ingenting og når jeg ligger for døden er alle historiene mine om livet fra før jeg fylte 18.
Selvom angsten er det som er størst og værst i livet for tiden har dette skapt en sterk fase med depresjon det siste halvåret. Som da igjen ligger i huet og forteller meg om noe av dette i det heletatt er verdt det, og om man heller skulle gjort det slutt. Selvom døden ikke virker som en løsning og er noe jeg frykter grunnet angsten.
Har tidligere kommet meg ut av selvmords tankene før men begynner og bli lei, skulle ønske jeg kunne gå tilbake 10 år og forandre ting men fortiden hadde nokk hatt lang ventetid vis det var mulig.
Ses igjen, godt og få tømt hodet litt
Uff så vondt å høre . Høres kjempe tøft og, og jeg kjenner igjen mye av det.
Har du noen gang hørt om livssorg? Det er egentlig som du beskrev at livet ikke ble som du ville eller jobbet for og sorgen + alle følelsene som kommer opp med det.
Det er liksom litt som om man havner på en annen planet og så er det bare forventet at man skal deale med det. Når du egentlig skulle vært på jorda og levd ditt beste liv.
Jeg skjønner det er kjempe tungt. Ikke gi opp. Jeg aner ikke hvordan livet ditt kommer til å se ut om noen år, men om det er på bunn er det bare en vei og det er oppover.
For 9 år siden var jeg selv så syk at jeg så vidt kunne stå oppreist og ofte svimte av når jeg prøvde å få over et rom. Det var tungt. Er livet blitt som jeg hadde forestilt meg og ønsket? Nei, men det har skjedd gode ting på veien og med myyyye tid og anstrengelse (og lite tålmodighet egentlig) så ble det gradvis bedre.
For min del var det viktig å kunne finne små ting som var okey eller hvertfall ikke kjempe kjipt, som å fikse neglene mine, male og kanskje møte noen på cafe.
Det er viktig å huske at din verdi er ikke knyttet til alt du har og det du får til. Du trenger ikke ha en kjempe god jobb for å ha verdi. Du er født med den og den er uforanderlig. Og jeg er ganske sikker på at folk som kjenner deg ikke likte deg fordi du hadde en viss mengde penger, men fordi du er du.
Nå skjønner jeg at dette er lettere sagt enn trodde, sliter med å alltid kunne tro på det selv. Men jeg tror det ligger noe i det altså