Du vet når du spiller dataspill — du sitter bak skjermen, styrer en karakter kun med bevegelsen av tomlene dine. Karakteren løper, skader seg, opplever spenning, kjærlighet, frykt og glede. Men du som sitter der, trygt bak skjermen, kjenner ingenting av det. Du bare ser på. Det er akkurat sånn livet mitt føles nå.
Jeg føler at jeg ikke er i min egen kropp. Jeg sitter på utsiden og ser inn, som om jeg er tilskuer til mitt eget liv. Jeg gjør alt jeg skal — jeg står opp, jeg snakker, jeg smiler, jeg gjør det som forventes. Men det føles ikke ut som mitt. Det er som om alt skjer i en slags tåke, som om jeg trykker på knappene og styrer meg selv uten å egentlig være der.
Jeg kan skade meg, men kjenner det ikke. Jeg kan se noen jeg bryr meg om, men kjærligheten når ikke helt frem. Jeg kan le, men latteren føles hul. Jeg eksisterer, men jeg lever ikke.
Det verste er at jeg ikke vet hvordan jeg skal stoppe det. Hvordan jeg skal “logge inn” igjen, kjenne at kroppen min faktisk er min, at følelsene mine virkelig er ekte. Det er som om jeg er fanget på andre siden av skjermen — jeg ser livet mitt utspille seg, men jeg får ikke lov til å være med.