jeg har følt meg helt nummen og ikke tilstede de siste 1-2 årene. som om jeg bare svever rundt som et spøkelse, eller drømmer. høres merkelig ut men det føles ikke som at jeg er i min egen kropp, og jeg føler heller ikke at jeg har helt kontroll på hva som kommer ut av munnen min lenger engang. det er ingen som helt skjønner hva jeg mener når jeg prøver å forklare dette. dette er altså en helt konstant følelse jeg har hatt så lenge nå, hver eneste dag, og jeg lurer fælt på når det slutter, hah. går litt gæren kjenner jeg. #whenwillitstop …..
på grunn av dette får jeg jo ikke lyst til å gjøre noen verdens ting, ingenting føles viktig når man ikke føler at man lever engang.
lurer på om noen her har følt/føler på noe av det samme :]
Jeg skjønner deg godt. Man kan føle seg omringet av falskhet i dette samfunnet. Alt er kapitalisme, alle skal tjene på andre med løgn. Vi blir bombardert med reklame, destruktive algoritmer, vi blir presentert et verdensbilde som ofte viser seg å ikke stemme. Det er ikke rart du føler at ingenting er ekte, for ytterst få ting er det. I kjærlighet kan man bli utnyttet, vennskap kan være overfladiske, alle prøver å selge deg noe. Det gjelder å prøve å finne de finne de få tingene som er ekte i livet: å klappe et dyr, din egen smerte, huden på din kropp. Ettrrhvert vil du se at hvis du er ærlig, vil du tiltrekke deg ner ærlighet, men det tar tid
Det du beskriver høres veldig ut som Dissosiasjon. En forsvarsmekanisme hjernen setter i gang når den ikke klarer å behandle så mange følelser / inntrykk / stress på en gang, eller over lengre tid. Kommunikasjon mellom den høyre hjernehalvdel (“følelses delen”) og den venstre (“logikk delen”) stopper å fungere som normalt. Hjernen til personer som dissosierer mye vil ofte ha en dominans i venstre hjernehalvdel, slik at du skal kunne fungere “mekanisk” og “overleve”. Dette gjør at man kan oppfattet livet som en drøm, at ingenting er ekte, eller at man fungerer bare som en levende robot.
De fleste har opplevd dissosiasjon. Et klassisk eksempel er når en kjører bil og stirrer ut av vinduet og mister litt tiden og plutselig innser at man ikke helt har fått med seg de siste minuttene av kjøreturen. Det er først når man opplever dissosiasjon over tid at dette blir et problem, og om det går utover funksjonsevnen vil det falle under Dissosiativ lidelse (ICD-10 / DSM-5-TR).
Dette er et ganske vanlig fenomen med folk som sliter psykisk da de ofte må slite med intense vonde tanker og følelser over tid, så du er absolutt ikke alene. Har selv slitt mye med dissosiasjon i mange år, og noen ganger i så lange perioder at det føles ut som jeg skulle bli gal. Det som har hjulpet meg er å være ute i naturen, så kanskje det kan være en god start.
Men bare vit at du absolutt ikke er alene! Du lever, hjernen din bare er litt koblet av akkurat nå, og selv om det virker sånn så er det ikke permanent :)