Hei, i det siste så har jeg bare følt at jeg ikke helt er til stede i livet mitt? Sånn jeg bare sitter å ser på som en film liksom? Vi har middagsgjester nå også har jeg bare sittet der og ikke sagt ett ord og det er ikke fordi jeg kjeder meg men jeg bare SITTER der. Så gikk jeg på badet og lå meg ned på gulvet og livet føles bare ikke ekte ut? Så begynte jeg å gråte men det er ikke fordi noe har skjedd sånn jeg har et bra liv nå. Også en annen gang da jeg var på vei hjem fra konf kurset mitt og vi hadde sett på film og koset oss og jeg var veldig glad så satt jeg meg ned på ferja og fikk en følelse av tomhet også begynte jeg å gråte… Dette skjer bare liksom i episoder men jeg er jo ikke manisk bipolar og jeg er ikke deppa heller lsm… jeg bare skjønner ikke hva som skjer med meg. I tillegg så soner jeg ut mye mer, teller kalorier og får vondt i hodet. I tillegg så har OCD-en min blitt verre sånn jeg satt på middagsbordet og satt å brettet en serviett i 10 minutt fordi det ikke var rett nokk. Jeg må alltid rette på ting og det blir liksom bare verre og verre. Er det noen andre som føler seg sånn eller vet hva dette er?
det kan være at du dissosierer en del nå for tiden?
Ja jeg gjør det, når som helst liksom
uff det er ikke no digg
Nei drd ig jeg vet ikke helt om jeg skal si det til noen eller om jeg bare er liksom overdramatisk
Er du sikker på at du ikke kjenner på noe nå, følelser som kommer opp i forhold til et eller annet? Det kan være ting som har skjedd tidligere, eller det kan være ting som har skjedd nå?
Hvordan er du med det å kjenne på følelser sånn generelt sett, er det noe du tillater deg selv eller er det noe du prøver å unngå?
Det å bli opptatt av ting som å telle kalorier og rette på ting kan være en måte å prøve å regulere seg selv på og/eller holde følelser på avstand.
Det ville være fint å si det til noen, at du føler deg slik nå. Det å dele med noen hvordan man har det, kan få en selv ut av hodet og mer til stede også.
Dissosiering er jo å unngå ting som blir for mye for en eller en opplever at er for mye for en, så det betyr jo også at det er noe du prøver å unngå eller holde på avstand, noe du ikke vil forholde deg til nå.
Det å bli lei seg etter man har hatt det fint, er ikke helt uvanlig, fordi det da kan komme opp sorg eller følelser i forhold til ting som er ikke er gode nå eller som ikke har vært det tidligere. Det er også gjerne når man har det godt at man trygt kan slippe til følelser som sorg.
Jeg vet ikke det kan jo hende det er noen underliggende følelser siden jeg bodde med moren min for litt over 1 år siden og jeg måtte flytte fra henne siden hun var alkoholiker og bare en sikkelig dårlig mor så det kan jo hende det er noe med det… og jeg liker heller ikke å snakke om følelser siden moren min pleide alltid å dømme meg for det også dro jeg til psykolog når jeg bodde med henne og hun sa jeg måtte passe på det jeg sa. Vi har fått anmeldelser fra barnevernet og masse sånt også men jeg bor jo ikke med hun lenger og har et fint liv her nå så at alt dette skjer nå bare forstår jeg ikke..
Jeg hadde akkurat den samme opplevelsen som deg, at da jeg flyttet bort fra det utrygge miljøet og endelig hadde det bra, så fikk jeg slike episoder der jeg ble så lei meg eller jeg hadde det vondt, og jeg forsto det heller ikke, for jeg hadde det jo bra da, så hvorfor skulle jeg være lei meg eller kjenne på de følelsene da.
Men så lærte jeg senere om traumer og at når man er i en slik stressende situasjon det man må være på vakt hele tida, eller mye, slik som du hadde det med moren din, så får man heller ikke bearbeidet følelsene. Man er bare i en tilstand av overlevelse og skyver det man ikke kan forholde seg til da unna. Og at på et eller annet tidspunkt så trenger følelsene å få komme ut. Og når man er trygg og har det bra, så kan de gjøre det, og jeg tror det er det som skjer med deg nå.
Det er helt naturlig at det skjer, og det er bare kroppen din som nå kjenner at den er trygg, og som har behov for å renske ut følelsene fra tidligere, fra stresset du opplevde da og alt som ikke det var plass til da.
Det å lære seg å snakke om følelser, er en fin ting, og det høres ut som du har trygge voksne rundt deg nå, så jeg vil anbefale deg å begynne å prøve å snakke med dem om dette eller ting du føler på. Det er ikke lett å gjøre det, når man ikke er vant til det og særlig når man har lært at det kan være farlig å snakke om følelser eller fortelle ting til andre, men du er trygg nå, og du trenger å vise deg selv at du er trygg nå, at du kan snakke om disse tingene med folk uten at det skader deg, at moren din ikke kan skade deg for det lengre.
Tusen takk for hjelpen❤️ Jeg følte liksom at det var noe galt med meg men det gir jo mening, følelsene må jo komme ut en dag… tusen takkkk
Ja, absolutt, følelsene må få komme ut :) Jeg er veldig glad for at det ga mening for deg, og at det hjelper deg å vite dette. Å skjønne seg selv og reaksjonene en har, betyr så mye, og det er forståelig at du lurte på om det var noe galt med deg da du ikke skjønte hvorfor du hadde disse reaksjonene.
Jeg ønsker deg alt godt videre <3