Jeg sitter med en rar følelse inni meg om dagen, jeg har det ikke dårlig, og jeg har det ikke bra. Jeg flyter midt i mellom. Jeg føler for det meste at jeg bare eksisterer, det er vanskelig å ordlegge. Selvfølgelig er ikke denne følelsen konstant, men det er det beste jeg opplever for tiden, enten er det deprimert, eller denne likegyldige følelsen. Når jeg får spørsmål om hvordan jeg har det, så vet jeg oppriktig ikke hva jeg skal svare.
Føles så lite viktig, men setter en trøkk i meg å føle at jeg ikke vet hvordan jeg har det. Sitter med spørsmål selv… Hvordan har jeg det? Forstår jeg ikke mine egne følelser? Er jeg emosjonelt utilgjengelig?
Hei, tror ikke jeg kan hjelpe deg på noe vis, men kan hvertfall si at jeg kjenner på akkurat det samme, ikke konstant nei, men ofte. Plutselig sitter jeg og innser at jeg ikke føler så mye. Asså jeg har et bra liv jeg kan egt ikke klage så på det, men føler på en måte jeg ikke er så til nytte eller gjør så mye nyttig heller.
Vet liksom ikke helt hva jeg kan kalle “følelsen” inni meg, fordi jeg har det bra, men samtidig ikke så bra som jeg vil ha det. Føler jeg bare eksisterer. Så jeg tror jeg skjønner hva du mener og føler på.
Er litt redd for at det du snakker om er symptom på depresjon.
Mitt råd til deg er å se om det hjelper å skrive om hvordan du har det.
Kanskje også å skrive generelt.
Lei dere har det sånn begge to.
Har ingen stor greie på dette, men vet at depresjon handler om å ikke føle…
Kanskje det er lurt å skrive litt her med noen. Jeg for min del tror at man kan bli nummen av å bruke mye tid på sosiale media, men er ikke om det er dette det handler om for deg.
Vet egentlig ikke hel hva det handler om, som jeg skrev så er det ofte jeg tar meg selv i å ikke føle så mye. Men samtidig så er jeg en person som føler ekstremt mye også. Veldig forvirrende. Men har snakket med en psykiatrisk sykepleier pga. angsten min, hun påpekte at det også lå depressive symptomer ved meg. Håper jeg får hjelp snart. Og jeg er veldig tilhenger av å skrive ned følelser og tanker, snakker mye med pappa og:)
Jeg hadde det akkuratt sånn som deg for 4 år siden. Jeg lider av OCD, ADHD, Generalisert angst og borderline personlighetsforstyrrelse. Kognitiv adferdsterapi hjalp meg ufattelig mye
Jeg var så dårlig at mamma måtte dusje meg, mate meg og tvinge meg med ut. Hadde ute av meg selv opplevelse konstant. Man kan få det bedre. Anbefaler deg å ta en time med psykiater så du blir kartlagt til hvilke behandlingsform som passer nedstemt for deg