Jeg har ikke depresjon. Men i det siste har jeg bare følt meg utslitt, lei meg, sint/irritert eller bare rett å slett Nummen. Jeg kan liksom smile eller le vis noen sier noe morsomt eller hva nå men den gleden jeg føler da forsvinner med en gang. Alt føles håpløst og meningsløst. Jeg føles meg helt ubrukelig og jeg har hatt en del selvmordstanker selv om jeg ikke Vil ta selvmord på en måte. Når jeg kommer hjem ender jeg enten opp rett i sengs ofte bare ligger der eller så sover jeg men ofte i det siste har jeg bare begynt å gråte i det jeg har komt in. Jeg har 0 håp for fremtiden. Og jeg får skremmende tanker. Jeg føler at jeg bare ødelegger alt for alle og derfor burde jeg unngå å være med på ting med folk fordi de kommer til å ha det bedre uten meg. Jeg passer liksom ikke inn noe sted og det kommer jeg aldri fordi jeg er faktisk en taper. Jeg vet ikke hvorfor dette er her. Jeg føles at jeg “faker” det eller så blir jeg sur fordi jeg liksom ikke har “rett” på å føle meg slikt. Det eneste jeg faktisk vill er å ligge i senga. Hvorfor føler jeg meg slikt? Åssen kan jeg få det til å gå vekk? Det rare er jeg tror nesten jeg kommer til å føle meg slikt hele livet. Ting blir bedre og jeg føler at jeg er glad og at ting endelig ordner seg i kanskje en uke eller to så kommer det tilbake. Før har jeg følt mye mindre av disse tingene og mye sjeldnere som varte kortere og med lengre avstand. Nå har det vart en god stund og det skjer mye oftere en før. Jeg vet ikke hva jeg skal. Det er ingen grunn til at jeg føles meg slikt fordi jeg har ikke depresjon eller noe god grunn til å være slikt. Så vet ikke hva jeg skal gjøre med det.
Hei Kayepsi73, det er kjipt å høre at du har det sånn.
Jeg vet det ikke er noe trøst, men jeg føler det også sånn. Jeg har mange av de samme tankene, og følelsene som du nevner. Så vit at du står ikke alene i det du føler på<3. Du lurer på hvordan du kan få det vekk? Skal jeg si mitt, så tror jeg ikke du kan få det helt bort, men du kan jo snakke med noen du føler deg trygg på? Forklare det for dem? Eller du kan sende meg en pm, så kan vi prate?
hva er vitsen med å bekymre eller plage noen med det vis det ikke kan gå vekk
Hvordan vet du at du ikke er deprimert eller sliter med psyken på noe vis ?
Min erfaring er at det hjelper alltid å dele smerten/plagene man har med noen andre. Av og til forsvinner ikke plagene, men man slipper i allefall og bære det alene…
Da bekymrer jeg bare folk rundt meg
Ok med pm ?
Men de rundt deg er der for å hjelpe deg Kayepsi73, de er der fordi de er glad i deg.
Jeg er enig med Bluecap1978, plagene forsvinner ikke alltid, men det hjelper kjempemasse å ikke bære de alene.
Pm? Hva mener du