Hei. Jeg er relativt ung men har slitt med mye forskjellig psykisk så lenge jeg kan huske. i det siste har ting blitt litt dårlig. Jeg er liksom ikke deppa men ting er utrolig vanskelig for meg akkurat nå. Jeg tenker jeg skal skrive litt om åssen ting er under her å vis noen kanskje har opplevd noe lignende har tips? Og vis ikke syntes jeg bare det er fint å få det ut
Jeg har ikke noe håp for fremtiden i det hele tatt, alt føles tomt jeg er liksom ikke trist eller glad eller noe jeg er bare helt tom. Jeg føler meg ubrukelig og at jeg ødelegger for alt å alle. Humøret mitt endrer seg sykt utover dagen jeg kan gå fra å være relativt godt humør å snakke med folk, gjøre ting til å plutselig bare bli kjempe trist eller sint eller stressa eller hva nå, ellers kan jeg være med en venn og vi kan ha det helt topp men så får jeg en sånn følelse av at vennen bare ikke liker meg og at de jeg er med får det gøyere sammen vis jeg bare trekker meg tilbake. Jeg blir altid sliten av alt jeg gjør for jeg bruker energi på diverse ting andre ikke gjør det men i det siste har det vert værre. Egentlig er alt jeg virkelig vil bare ligge i sengen.jeg har hatt en del selvmordstanker. Jeg har begynt å slite noe veldig med mat å kropp. Jeg prøver ungå å spise for å gjøre opp for noe feks også blir dagen forstyrret av at kanskje noen gir meg en is og så ender jeg opp med å overspise hele dagen deretter bli kjempe lei meg og føle på flauhet og skam en stund. Tvangstanker har jeg hatt hele livet men i det siste har de blitt mer ekstreme komt oftere å bare vært verre. Noen jeg blir bekymret av som tideligere idag så fikk jeg en om å stikke en kniv in i siden av hodet mitt. Normalt sett er de ikke så ekstreme mer ting som “nå må du ta på den øverste delen av venstre siden av hettejakka hans” eller “nå må du ta der igjen 10 ganger vis ikke blir det feil, oj det kjentes feil ut nå må du gjøre det igjen” også videre. Jeg føles meg ubrukelig og verdiløs. Jeg har en ganske klar visjon på åssen fremtiden min er å den er ikke så bra. Jeg er redd hele tiden for ting som kan skje. Og jeg har perioder hvor jeg bare starter å gråte som om moren min har død og bare klarer ikke stoppe. Dette har kjedd flere dager rett etter jeg har gått inn døra hjemme de siste ukene. Jeg føler at jeg er en forferdelig person og at jeg ødelegger for alle som er glad i meg at de fortjener noen bedre en meg. Jeg føler meg forfulgt når jeg går steder eller vis jeg er hjemme så hører jeg lyder som om noen prøver å komme seg inn. Jeg hele livet har bare følt at jeg ikke får til noen ting jeg sliter sosialt har ingen Talenter, kroppen funker ikke som den skal, hode funker ikke jeg er egentlig dårlig på det meste. Og jeg blir veldig sjalu når jeg ser hvor enkelt folk klarer og bare være glade og bygge bånd sammen. Det er så mye som skjer inni hodet mitt jeg ikke klarer å forklare. Det føles så teit at jeg skal sitte her å klage når folk FAKTISK sliter.
Uansett takk vis du leste hit, eller har noen tips. Frikar hva nå tall det var. Jeg vet det er skrivefeil og lite mellomrom og mye tekst å at ingen gidder å lese det da men jeg bare synes det er deilig å få det ut