Jeg sliter mye og har gjort det en stund men jeg sliter liksom ikke nokk til att jeg kan gjøre noe med det. Foreldre går ikke ann å gå til fordi jeg sleit veldig mye før Å jeg vet at vis jeg sier jeg sliter kommer de til å bli kjempe redde for at jeg skal bli like syk. Jeg føler nesten aldri noe jeg føler meg aldri glad lenger alt bare er flat jeg føler meg lei meg ofte Og i det siste har tanker rundt kropp blitt mye værre jeg Klarer ikke å spise uten å tenke på å gå opp i vekt lenger Jeg føler meg stygg p klarer ikke å se på bilder av meg selv jeg føler at jeg har ingen som Bryr seg om meg. Jeg er ingens favoritt person og det kommer jeg aldri til å bli jeg er en ganske kjedelig person. i tilegg er jeg sjukk. Alle dømmer hele tiden jeg føler stor trang til å skade meg selv veldig ofte jeg har slitt mye med selvskading før og jeg kan bare ikke gjøre det. Jeg får panikkanfall mye oftere en før og jeg griner nesten vær uke jeg føler meg sliten og utbrent. Uansett hva jeg gjør er jeg ikke nokk. Jeg vil så gjerne ha En bestevenn eller en kjæreste eller noe sånt Hvor Jeg vet at de faktisk liker og bryr seg om meg. Jeg tror aldri jeg har hatt ett venskap hvor de har brydd seg like mye om meg som jeg om dem.jeg har begynt og overspise igjen og det er som om jeg bare ikke klarer å slutte og det kommer etterpå Bare masse skyldfølelse. Jeg kjenner følelser så mye sterkere en andre hvorfor er jeg slik som det her? Jeg skulle ønske jeg bare var normal. Det er jo ikke rart jeg har så få venner jeg vet ikke engang om de vennene liker meg. Vær eneste dag får jeg tvangstanker om forskjellige ting og dette begynner og Resultere i handlinger og. Jeg vet ikke hva eller hvem som er ekte lenger jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg er så redd for Ting at jeg Lager personligheter som jeg liksom kan bruke forann mennesker jeg stjeler personlighet fra venner og filmer Og famile noe jeg har gjort hele mitt liv jeg vet ikke hvem jeg er lenger. hva om alt jeg er, er små deler av andre? Jeg tror helt erlig jeg ikke kommer til å ha noe bra fremtid. Kjæreste er null sjanse at jeg får venner er vanskelig og jeg vet at jobben jeg kommer til å ha tjener jeg ikke mye på jeg kommer til å bli alene Og fattig. jeg føler meg alene. Noe i meg Vil bli værre bli ornkelig syk liksom. Noe i meg vil bli bedre og noe i meg vil ta en kniv Og drepe meg selv. vis jeg ikke hadde denne store frykten for døden ville jeg sikkert vert død for lengst. Jeg skulle ønske jeg hadde noen Bare 1 person som likte meg for meg en person som hadde kansje litt like interesser trenger ikke det en gang jeg er jo villig til å lære alt om andres interesser og. Jeg vil tilbake til da alt var enkelt det kjedde noe gøy vær dag jeg hadde en bestevenn jeg brydde meg ikke om mat kropp eller kalorier og jeg kunne bare ut å leke å ha det gøy Dagen lang. Nå er jeg kjedelig ensom stygg nermest venneløs taper. Hva må jeg gjøre for å Bli nokk? Jeg har liksom ingen løsning ingen å snakke med jeg kan ikke selvskade jeg kan ikke drepe meg selv jeg kan ikke bli bedere jeg kan ikke Bli værre jeg kan ikke noe.
Begynn med å bruke punktum og avsnitt, så folk gidder å lese teksten din i utgangspunktet.
Unnskyld, skal bli flinkere på det da.
Noe du kanskje burde tenke på er å være snillere mot andre mennesker? Selvfølgelig bra du sier ifra men går ann å være snillere?
Å skjerme Den Andre for legitim kritikk er ikke å ta den andre seriøst.
Jeg sier ikke du skal skjerme folk. Men når du gir folk kritikk Syntes jeg du Kan være litt hyggeligere. Selvfølgelig bra du sier ifra til folk
Jeg er her for løse problemer, ikke for å være hyggelig med folk. Da forventer jeg at de som har problemer de ønsker å løse i det minste legger litt arbeid i tekstene sine.
I det lille jeg har lest av teksten din, samt din respons her, ser jeg at du først og fremst har et holdningsproblem. Det må du løse før du kan ta tak i eventuelle underliggende årsaker og psykisk helseproblematikk.
Da handler det ikke bare om punktum og avsnitt, men om hele måten du bruker språket på, ikke minst måten du omtaler deg selv på.
Kom deg ut av “jeg” - perspektivet og ta i bruk “det” - perspektivet.
Beskriv problemet istedenfor din opplevelse av problemet, så skal du få svar.
det er jo MIN opplevelse av problemer jeg snakker om.
Det er ikke det du skriver her:
Det er jo mitt problem at alle dømmer meg? Og det er min opplevelse at folk dømmer meg?
Javel, hvis du ser slik på det skal du få leve i den troen. Da bruker jeg tiden min på noe annet.
Gjør hva du vil selv men virker ikke som om du er noe flink å argumentere for deg selv.
Du endret bare fokuset bort til meg når jeg spurte deg om deg og nå igjen Vil du ikke svare i det hele tatt
Det var en merkelig påstand. Nå trekker du inn argumentasjonslogikk, men punktum og avsnitt er liksom irrelevant?
Du legger til grunn flere premisser som gjør at jeg ikke kan bidra med noe mer i dialogen her. Påstanden om at andre dømmer deg er en av dem.
Den skrev jeg ikke personlig til deg og er noe du selv trakk frem i denne samtalen.
Og jeg vil du skal tenkte på at Folk kan ha lære vansker Eller ha vert borte fra skolen i perioder pga forskjellige problemer eller ha dysleksi for eksempel Mange av folk som sliter med sånt kan ikke Alltid passe på å ha , og avsnitt?
Jeg sier ikke det er irrelevant jeg takket deg til og med for å si ifra, og sa jeg skulle prøve å bli flinkere. Det jeg snakket om var at jeg syntest du var uhøflig
Det er ikke selvinnlysende. Du bør opplyse om det i begynnelsen av en tekst.
Men det er fortsatt ikke klart for meg om du prøver å løse reélle problemer eller bare få ut din egen frustrasjon.
Det hadde du kjønt vis du leste hele teksten kanskje?
Kan ikke se at du skriver det spesifikt noe sted. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men dine beskrivelser fremstår som helt vanlige ungdomsproblemer. Ofte henger det sammen med kunnskapsløshet (uavhengig av om den er selvpåført eller påtvunget) og holdningsproblematikk.
Du vil uansett måtte ta et oppgjør med din egen virkelighetsforståelse på et tidspunkt, inkludert språkbruken. Uansett hva du prøver å formidle her så er det bare teksten din vi har å forholde oss til.
Det er ingen som dømmer deg (verken her eller andre steder), for det har de ikke rett til. Det kan bare dommere i rettssaler gjøre lovlig i Norge.
Altså må opplevelsen din av å bli dømt ha en annen årsaksforklaring. Det er dét jeg mener med å skille mellom “jeg” og “det” - perspektivet. Ser du forskjellen?
Jo jeg blir dømt. Det betyr ikke at de som dømmer meg har rett til det men det gjør de absolutt
Da er det de som har et problem, men du som må håndtere det. Det er et spørsmål om kunnskap og ikke om psykiske lidelser. Slike ting kan du få hjelp til.
Jeg sier Ikke at de er mitt problem. Men du kjønner vel at det har noe effekt på psykiske helsa når du føler deg dømt av alle hele tiden?
Forsåvidt ja, men for å endre på den følelsen må du endre på de faktiske forholdene. Det er et kunnskapsspørsmål.