Vanskelige ting

Jeg kan jo ikke endre at folk dømmer meg?

Kan jeg, så kan du!

ja du kan ikke endre det du heller

Frikar har faktisk rett i det at man kan endre hvordan andre ser deg. Eller som du sier “dømmer andre”.

Og det handler om holdninger, hvordan en oppfører seg, kler seg, og behandler andre. Og hvordan man selv tar til seg kritikk eller kommentarer som kanskje føles mindre hyggelig, men er helt nøytrale.

Også tror jeg det å gi litt faen i hva andre tror og mener om en selv er en bra ting. Om jeg skal sette et eksempel ved å bruke meg selv, jeg er en ganske stor, som i overvektig fyr, og har fått kjenne det på kroppen gjennom hele livet mitt. Og jeg tok nok mye av det til meg når jeg var yngre. Men jeg har og lært meg og gi litt mer faen i hva andre sier til, og om meg. Samt at å vise dem at påstandene deres ikke stemmer. Jeg har selvfølgelig dårlige dager jeg og, og dager fylt av angst. Men jeg vet og at bare jeg får lov til å faktisk ha en dårlig dag eller tre, og puste ut litt, få ut litt av systemet, så er de kommentarene jeg får bare oppgulp fra mennesker med dårlige holdninger. Og det er de som har et problem, ikke jeg.

Jeg har og en jobb som kanskje ikke de fleste ville tro jeg har om de møtte meg første gang, uten å vite hva jeg jobber med. For til tross for all den mobbingen jeg har opplevd som barn, og fått konsekvenser av det som fremdeles er med meg, så jobber jeg som barne og ungdomsarbeider ved en skole i dag. Det er en jobb jeg trives i, og der blir jeg tatt godt i mot, mange av barna ser meg nesten som en rockestjerne, det føles i allefall sånn når barna kommer bort til deg og sier de har savnet deg om du har måtte vært borte fra jobb et par dager. Og jeg får følelsen av at jeg betyr noe for de.

Så fra å være han som følte seg mislikt av “alle”, så er jeg “rockestjerne” i dag. Og jeg hadde ikke vært der om jeg ikke hadde klart å snu det at andre dømmer meg.

Så som Frikar sier, kan jeg, så kan du også!

jeg vet jeg burde gi mer faen men det er vanskelig. Når jeg blir dømt av alle hele tiden og ikke vet hvorfor. Jeg pleier og være snill mot Folk jeg møter og jeg Pleier ikke ha noe store reaksjoner når folk er stygge mot meg. Men jeg tror kanskje jeg misforsto han andre for når jeg leste din så kjente jeg Hva du/dere mente litt bedere.

takk foresten

Ikke særlig ok kommentar…

Takk, enig

Skjønner beskrivelsen av hva du kjemper med, men ikke helt hvorfor.
Kanskje du ikke helt vet det heller?
Jeg kan gjenkjenne meg selv i en generell følelse av “fordømmelse” i blikk, ord, ansiktsuttrykk.
Jeg forstod ikke mange sosiale greier, og følte meg veldig utenfor i barndoms- og ungdomstiden min.
Jeg opplevde det ble bedre mot slutten av tenårene, noen medstudenter syntes visst at jeg var ok å være med, til og med morsom… Det åpnet et nytt univers for meg
Jeg husker min store forbauselse av at noen ville feire meg på bursdagen og en veldig undring over dette.
Jeg begynte å observere heller enn å ta alt som kritikk av meg… De grimasene viste seg å ikke ha noe med meg å gjøre, men var uttrykk for andres indre univers og forsøk på å være kul…
Nå er jeg godt passert 50 år. Mange skuffende forelskelser og et dramatisk skuffende ekteskap ligger bak meg.
Men jeg har lært en ting av alle disse romantiske skuffelsene: Lykken ligger ikke i andre mennesker, å finne den store kjærligheten, en person som mirakuløst skal fikse meg ved å elske meg over alt i verden.
Lykken ligger i å finne MIN egenart, å sette pris på meg selv akkurat slik jeg er. Alle de rare tingene som gjør meg til meg. Å finne roen i naturen, fuglene, dyrene, solen og duskregnet.
Jeg har lært at den ENE tingen som gjør at andre liker meg er at jeg liker meg selv.
Og jeg prøver å finne minst en ting jeg liker ved alle de menneskene jeg møter på min vei og gi uttrykk for det.

Det høres veldig fint ut. Jeg skal prøve det selv

Jeg skjønte aldri meg selv også hvrofor jeg er så stille og engstelig utenfor komfprt sonen pga den grunnen har jeg alltid steesset på skolen

Hvorfor gå ut av komfortsonen? Det er konformsonen du skal ut av!

Jeg gikk ut av komfortsonen men jeg klarte ikke det