Liten bak historie først lol
jeg er 15 og jente forresten hvis noen lurer. alt dette er sikkert bare en del av pupertenen eller nokka sånt faen
Jeg driver med selv skading. jeg har gjort det helt siden jeg var 9 (er 15 nå.) foreldrene mine fant ut av det da jeg var 11 ish år, men de tror at jeg har stoppet med det. jeg gjorde det aldri. jeg har slitt ganske mentalt de siste årene, or de har vært sikkerlig sterkt i det siste. jeg klarer ikke å pusse tennene mine eller gå ut av huset, jeg relapser nesten daglig, jeg vil bare isolere meg selv m.m. jeg føler meg egentlig bare tom, nummen? som om jeg bare er en robot uten emosjoner men samtidig føler på det 10 ganger sterkere en vanligvis. jeg orker bare ikke mer
jeg blir forferdelig sur or irritert veldig raskt. jeg kan være glad 1 sekund, men neste så kan jeg bli så forbanna på folkan rundt meg (som venniner). jeg blir snappy og bare uhyggelig å være med. men når jeg er der at jeg er irritert eller sur, så tenker jeg ikke. sånn om alt bare er i en farge. jeg blir impulsiv og gjør ting jeg ikke vanligvis ville ha gjort. men neste sekund så kan jeg være glad igjen sånn om ingenting skjedde.
Jeg lyvte eller overdrive ofte ting som har skjedd eller ikke skjedd, bare for å føle meg mer akseptert eller interessant. jeg vill føle meg bedre en de rundt meg, men samtidig ikke. Jeg er ikke stolt av det, men det føles liksom ut som en ‘‘need’’. det river i halsen min å si uhyggelige ting eller få oppmerksomheten på meg. jeg hater når andre har den. jeg elsker oppmerksomhet
jeg har hele tiden tanker om å være syk, jeg vil lide. jeg elsker og se meg selv syk. det gjør meg forferdelig glad, ‘‘thrilled’’ på et vis? å se arrene, å se skjelettet mitt stikke ut av huden, de mørke sirklene under øynene mine. jeg elsker det, og jeg vet ikke om jeg vil bli bedre. når jeg først går inn i en spiral, prøver jeg å gjøre meg så ille som mulig. jeg stopper å spise, gjør ikke ting jeg trenger og går tilbake til relapsinga. jeg vil se hvor langt jeg kan dra før jeg kollapser.
vennen min (21) har sagt at jeg bør prate med noen om dette. men mamma syntes at jeg er får normal får å få ting som en therapist eller psykolog. så jeg prøver og se om jeg klarer meg til jeg flytter ut (altså 4 år da jeg er 18). men jeg begynner og lure på om jeg blir å komme meg så langt. dette høres sikkert sikkerlig edgy ut lol men jeg er ikke redd får å dø lenger. jeg prøver ikke aktivt å gjøre det assa, men jeg bare bryr meg ikke lenge. og jeg brukte å være livredd for det. noen ganger så ligger jeg og tenker på hvordan begravelsen min villa ha sett ut, eller hvordan de villa ha sagt det til klassen.
jeg tørr ikke og prate om disse tingene til venner, lærere eller helsesykepleieren på skolen. da blir alt bare å bli fukka. noe som jeg ikke nevnte med selv skadinga er at når foreldrene mine fant ut av det så ble de veldig sånn ‘‘passiv agressive’’? de lagde hele tiden komentarer sånn ‘å skal du skade deg selv igjen?’’ eller ‘’ må jeg sjekke hele kroppen din nå?‘’. de sluttet ikke førat jeg snappa på dem. det er ubehagelig. jeg vill ikke gå gjennom det igjen. jeg orker ikke mer jeg er bare så sliten. det blir aldri bedre, jeg ser ikke ett poeng i å prøve lenger, fy faen.
have fun hvem en som leser dette, noxx out <3