Hverdagen min føles ofte som en tåke, som om jeg bare går gjennom bevegelsene i en transe. Jeg sliter med å identifisere noen spesifikk psykisk lidelse hos meg selv, og jeg er redd for at jeg ikke kan få hjelp. For hvordan kan man hjelpe noen hvis det ikke er et problem?
Når jeg klarer å komme i kontakt med mine dypere følelser, noe som ikke skjer så ofte, føler jeg meg bare redd og forvirret. Jeg forstår ikke hva som skjer med meg, men noe føles fundamentalt ødelagt. Noen ganger føles det som om en liten jente våkner inni meg. Hun ønsker desperat å bli sett og møtt med medfølelse. Hun er livredd for å bli sett med avsky eller sinne, og frykter å ikke bli trøstet eller tatt vare på. Hun er også redd for å bli presset utover grensene for hva hun kan overleve.
Noen ganger virker det som om denne frykten forvandles til sinne, som om noen vil beskytte henne ved å angripe andre for å holde henne trygg. Det er som om dette sinnet og denne angsten er det eneste som holder oss i live. Jeg sliter med å se at det jeg opplever ikke er slik livet skal være, og jeg er livredd for at noen skal bekrefte det.
Jeg tror jeg egentlig ønsker forstå meg selv, og alle de forskjellige delene som jeg føler kan eksistere inni meg. Jeg vil kunne forklare andre hvordan livet mitt er og forstå hvorfor det er annerledes enn andres. Akkurat nå kan jeg ikke engang forestille meg hvordan fremtiden min kan se ut. Jeg har aldri engang vurdert muligheten for å leve så lenge. Jeg skulle også ønske at jeg kunne gi meg selv en form for medfølelse, i stedet for å hate meg selv for mine mangler og for hvordan det påvirker andre og min funksjonsevne. Jeg skulle ønske jeg kunne skape mål jeg virkelig bryr meg om, og finne mening som ikke blir overskygget av angst og smerte.
Alt jeg vet er at jeg ikke kan fortsette å leve slik. Jeg føler meg fullstendig fortapt, vandrende uten noen retning. Noen ganger føles det som om jeg er fanget mellom to fullstendig forvirrende alternativer – å skade eller drepe meg selv, eller å skape en scene som potensielt kan skade noen andre for å komme meg videre. Jeg er ikke sikker på hvilken vei jeg skal gå. Tanken på et annet alternativ er også super skremmende, mer av dette? Alle de forskjellige delene har forskjellige meninger, og jeg vil bare at de skal ta en avgjørelse i stedet for å holde meg fanget. Jeg vet egentlig ikke om dette er slik jeg har det heller. Ting er så ustabilt og forvirrende og hukommelsen min funker ikke som den skal. Noen andre som har eller kjenner seg igjen?