Everyone knows you can’t escape death, but can you escape life? What is life, truly? A fraction of reality created by your own ability to create a reality. A interpertation of emotions, thoughts and other peaoples actions thought to be understod with logic, is that even possible? is life even ment to be logical?
Imagine an angel was born without it’s wings. What would it do? Would it acept it’s fate and be forever alone in pain and forced to look up to the sky knowing it could never be part of that world? Or would it be tricked down a dark path and lost inn the flickering and hot wals of hell, wandering around looking for another reality? Could the angel even chose it’s fate?
All i can say is be carefull little angel, the devil lurks around every corner. Sometimes you might not even realise who you are praying to.
The river of blood is pounding through the angels veins. It’s muscels are refusing to stop fighting. But it’s soul was lost somewhere inn the fog of reality that keeps it’s eyes from seeing.
Har behov for å dele noen tanker, vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. Jeg har slitt med angst og depresjon hele livet, er nå snart 30. Dette har ført til flere ulike personlighetsforstyrrelser som igjen fører til ett liv i ensomhet. Aldri hatt en nær venn uten om familien eller en kjæreste. Kjemper daglig mot intense følelser (emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse) og mye angst. Er utslitt av og kjempe og føle jeg aldri kommer noen vei. Kjempet gjennom anoreksi og kan si at jeg er frisk i dag, men de helvettes følelsene er så ekstreme og jævlige. De gir ofte ikke mening engang. Noen ganger ekstremt glad for å være blant folk og andre ganger ekstremt redd for folk. Jeg vet ikke lengre hvem jeg er. Har prøvd hele livet å bli kvitt angsten og bare være normal, men jeg er hypersensitiv og nevrotisk og jeg har utfordringer med å akseptere dette. Det er spesielt vanskelig når sykdommen er så usynlig, og folk dømmer og sier man er lat og vanskelig fordi man må sove 12+ timer daglig og ikke kan jobbe så mye for ikke å få selvskadende og selvmordstanker rasende gjennom hodet samt klare og ta dusje, spise, bevege seg og kanskje snakke med andre mennesker. Jeg har angst for så og si alt. Ting går opp og ned, men fy f. Jeg er så sliten og utslitt og har mistet håpet om at jeg kan fungere på denne jorden. Har ingen og skylde på annet enn meg selv for at jeg har det sånn, jeg ble skapt sånn og når man er hypersensitiv så tar man alt til hjertet. Trengte bare og få det ut. Kanskje noen kjenner seg igjen og kan komme med noen oppmuntrende ord?
ps: jeg ønsker ikke å sutre, så plis ikke kom om si at jeg må prøve hardere eller at jeg ikke har det så ille. Vet folk har det verre.