Jeg føler meg mislykket.
Jeg føler at livet mitt er bortkastet.
Jeg føler meg nummen i hodet, og at alt er en anstrengelse.
Jeg føler at jeg ikke duger til noe, eller er flink til noe som helst.
Jeg klarer ikke å se noe positivt med meg selv.
Jeg tenker konstant at alle hater meg, og ikke vil ha noe med meg å gjøre.
Jeg føler meg så ensom, men føler sånn angst ved å knytte bånd med noen, så mye at bare tanken gjør vondt.
Av og til føles det som om jeg bare er en tilskuer i mitt eget hode.
Alt føles hult og meningsløst.
Jeg er redd for at jeg kommer til å ende opp nedbrutt og dement, helt, helt alene.
Jeg klarer ikke å slippe tanken om at jeg aldri kommer til å få utgitt det jeg skriver, samme hvor mye jeg prøver. En drøm som alltid kommer til å være utenfor rekkevidde.
Jeg orker ikke tanken på å være en byrde for noen andre.
Fantasier er mer virkelige enn virkeligheten, og det at de ikke er virkelige gjør så forferdelig vondt.
jeg går med samme tanker men jeg er ikke redd for og være alene liker det egentlig synes det er gått å slippe og forholde meg til andre, men jeg har akseptert att jeg er en taper og bare en dritt så gjør ting litt lettere. du sier du har skrevet ting og da har du oppnådd noe jeg har ikke oppnåd en dritt egentlig, bare våkner opp på morgenen og går på jobb så hjem og gjør det samme dag etter dag
Jeg synes det er trist å lese at du ser på deg selv som en taper og en dritt… Hvordan skal du få det godt med deg selv, om du snakker deg selv ned? Neste gang du får slike tanker, håper jeg du heller kan tenke på dette…
Du er ingen dritt, du er unik.
Den dagen du ble unnfanget, kjempet du mot ca 300 millioner andre sædceller. Du var den beste og vant over alle!
Du er ingen taper, du er en seierherre.
Som vinner over 300 000 000 andre, fikk du premien livet. Ditt liv. Dine talte dager, uker, måneder og år her på Tellus.
Prøv å snakk tilbake til den kritiske stemmen du har inni deg. Ikke aksepter den, for den lyver og gjør deg bare vondt.
Eksempel på indre dialog:
- Jeg får aldri til en dritt.
-Det stemmer ikke, gjennom livet har jeg…
-Det er ingen som liker meg som jeg er.
- Det er tull, faktisk har jeg minst en god venn som…
-Alle andre klarer seg bedre enn meg.
-Nei, jeg vet ikke hvilke kamper alle andre kjemper. Alle har sitt å streve med.
Min erfaring er at om en gjør det bevisst hver gang en merker selvkritikk, kan en gradvis endre den kritiske indre stemmen og få et mer nyansert og sunt bilde på seg selv.
Basert på det lille du har skrevet, virker du å ha en stor dybde i deg. Du har kanskje bare mistet deg selv litt på veien…
Har du noen nære mennesker rundt deg, familie eller venner, som kan minne deg om hvem du er i deres øyne? Du er garantert verdifull for noen, selv om du ikke ser det selv akkurat nå.
Hvilke holdepunkter har du i livet som knytter deg med virkeligheten? Hvilke fantasier har du? Du virker som en drømmer, og det er en fin ting å være. Men det kan også være veldig ensomt…
Kanskje bør ikke målet være en utgivelse? Det blir fort en tvangstrøye. Hvis skrivingen er et mål i seg selv, åpner det kanskje opp språket og kreativiteten?
Bare noen umiddelbare tanker etter å ha lest ordene dine.