Vet ikke hvor jeg vil hen med dette… med denne teksten.
Har ikke hatt slike tanker på mange år (selv om depresjoner har kommet og gått). Tanker om å ta livet mitt. Nå dukket opp ofte de siste par ukene. Går i bølgedaler, men har det mesteparten av tiden uutholdelig tungt. Funnet ut hvordan og ca. når, men vanskelig å få tak på det jeg trenger for å gjennomføre.
Å gå rundt med slike tanker er også tungt. Man skal jo å være positiv og åpen, jeg vil ikke bry noen med mine aller innerste mørke tanker. “Alle” vil jo at en skal spre glede, ikke henge med hodet å være negativ. Tenker det er slitsomt og kanskje vanskelig for folk å forholde seg til når noen har tanker om å ta livet sitt. Hvordan skal man hjelpe, liksom? Annet enn å prøve å få prof hjelp.
Prof hjelp har ikke hjulpet / jeg har ikke fått bra nok hjelp, enda jeg har prøvd og prøvd og kjempet. Nå har jeg gitt opp på mange måter. Jeg har vært en tøffing lenge. Plukket opp hver bit av meg selv, funnet en haug ulike selvhjelp på nett, når det offentlige har sviktet. Klart å reise meg opp og fortsatt livsferden, på godt og vondt. Spørs hvor lenge jeg orker mer… Sikkert egoistisk, det her, ifølge noen. Men det er også alt i alt en selv som må leve livet sitt (eller ikke). Har prøvd å ta livet mitt da jeg var 17. Er 35 straks. Og flere ganger ila disse årene har vært glad for at jeg overlevde. Nå derimot tenker jeg at det må være meningen at jeg skal gjøre det likevel. Det er tungt. Vet at det ikke skal være lett heller. Men en gang må det vel være nok.
Vet fortsatt ikke hvor jeg vil hen med dette… Men ja…