Hei, jeg er en ung jente og jeg merker jeg har begynt å slite mye mer igjen i det siste. Men jeg vet ikke om jeg burde spørre om hjelp, eller om dette bare er den vanlige ungdoms opplevelse liksom.
Jeg bare føler meg så sinnsykt tom jeg føler liksom aldri noe, med mindre jeg føler meg trist eller irritert. Det er liksom som om alt er håpløst jeg føler at uansett hva jeg gjør så bare ender det i att jeg skaper problemer for meg selv eller andre. Jeg skulle bare ønske jeg kunne. Alt føles bare så dumt fordi Jeg kjenner på så mange ting Som er vanskelig men jeg føler jeg ikke har retten til det fordi jeg liksom ett så bra liv. Jeg har Venner, gode foreldre, god økonomi bra skole tilrettelegging. Det er liksom så teit jeg føler jeg ikke har rett til å føle meg slik som dette som bare gjør alt værre.
Jeg finner liksom ikke glede i noe lenger. Jeg blir sliten av absolutt alt og jeg bare ødelegger for alle rundt meg. Jeg har ikke noe håp for fremtiden jeg kommer aldri til å få noe kjæreste jeg har veldig få venner som jeg mest sansynlig mister kontakt med. Familien min kommer til å dø. Jobben jeg skal ha tjener jeg ikke nokk på som gjør jeg ikke kommer til å ha råd til Å bo spise eller leve slik jeg vill.
Jeg har åsså begynt å slite mye med kropp, vekt og mat. Det har tatt helt kontroll over meg. det skremmer meg fordi jeg tror kanskje aldri jeg kan bli normal igjen.
og i tillegg så har jeg merket at vennene mine sliter en del (mye mer en meg) akkurat nå å jeg er ekstremt bekymret for dem alle. Han ene har stoppet å spise begynt å selvskade, sover nesten ikke, griner, hater seg selv etc.
Den 2. Gjemmer det bra meg jeg Ser at han gjemmer skrape gjenstander Rundt på rommet sitt som han bruker til å selvskade og jeg vet han sliter mye.
Og kompis nummer 3 gjemmer det best men jeg vet han er deppa som han har vert en stund å han Selvskader og Tenker på selvmord hele tiden.
Jeg er så bekymret for dem alle og jeg føler at jeg ikke kan gjøre noe for å hjelpe. Jeg er så redd for å miste de. Spesielt han 1. Fordi de 2 andre vet jeg sliter Som de har gjort en stund men han blir bare værre å værre.
jeg føler alt bare er for ingenting alt jeg har nå er borte om noen år. Så dør jeg det er liksom ingen vits
Det du beskriver er nok litt av begge deler. Men det er ihvertfall ikke noen vanlig ungdomsopplevelse å måtte håndtere venners selvskading. Det er de profesjonelles jobb. En voksen måte å håndtere det på er å melde bekymring til vedkommendes fastlege - eller legevakten hvis du ikke vet hvem fastlegen er.
Du har det veldig dårlig og ingen skal ha det sånn. Tror du forventninger og krav fra sosiale medier om hvordan du skal/må være for å bli godtatt har noe å si for hvordan du har det? Jeg har ikke vokst opp med dette og for meg virker det ekstremt stressende å måtte forholde seg til alt sammen.
Så trist å lese, jeg vet ikke hvor gamle du og dine venner er.
Vi er flokkdyr med høy intelligens der vi har blitt lært å tenke på problemet for å finne løsningen. Enkelte problemer er så store at de har blitt samfunn strukturelle, vanskelig å endre på.
Vi er sympatiske vesener, da er det naturlig å få en medfølende reaksjon. Vi har også en godt utviklet empatisk tilnærming. Den gir oss mulighet til å være analytisk å kanskje forstå emosjonene/følelsene til andre bedre.
Jeg tror århundret vi lever i blir spesielt, og det er ekstremt viktig at mennesker setter søkelys på hva som skjer med den psykiske helsen. Politikerne må forstå hvor viktig informasjon er, da kan de lage lover som beskytter og frembringe informasjon som veileder menneske til en bedre kognitiv forståelse av å være ett menneske.
Idag blir det brukt penger for å kjøpe oppmerksomhet for å spre budskap. Utallige aktører gjør det de kan for å øke sinn økonomisk profitt uten å vise hensyn til logisk fornuft eller bærekraft.
For å forandre på det så trenger vi mange mennesker som sier nok er nok, for eksempel er jeg lei av økonomiske interesser “eier” algoritmen for dagligdags informasjon. Om en ikke blir påvirket av informasjonen direkte, så er det stor sannsynlighet for at en indirekte blir påvirket.
Vi som enkeltmennesker kan gjøre situasjonen bedre for oss selv, men det kan være vanskelig og komplisert, selv om løsningene er enkle.
Håper du og vennene dine klare å snu fokuset deres, om ikke så gir det mye mening å bry seg.
Ord er ikke nok, det må handling og livsstilsendringer til. Senest idag var jeg vitne til hvordan psykologisk manipulering foregår helt ned på laveste nivå i en bedrift. Så lenge både kunder og ansatte stilltiende godtar denne hverdagsmanipuleringen, kommer det ikke til å skje noen forandring.
Jeg er glad for å meddele at det går veldig mye bedre med meg siden jeg la ut den. Virker som om det går mye bedre med vennen som hadde det værst da også! Tusen takk for svar!
Jeg tenker at oljefondet og Norge kunne gjort ett forsøk i noen år der de kjøper seg inn gjennom reklame plassen og bytter ut den typiske reklame med opplysninger som er nyttige.
Da kan en for eksempel reklamerer for yrker der vi som samfunn trenger mer arbeidskraft. Det kan være informasjon om resirkulering og bærekraft. Hva glede er og hvordan bli glad. Hvordan en håndterer tanker en ikke ønsker å ha. Hvordan en kan engasjere seg i samfunnstrukrelle spørsmål og problemstillinger, og så videre.
Vi som samfunn har kunnskap, kompetanse og verktøy til å virkelig endre kursen.