Hei jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver dette her men tenkte at jeg må få det ut en eller annen gang.
Jeg er en jente på 16 år. Jeg har alltid sett positiv og blid ut. Alltid den som ler og hjelper andre.
Jeg har egentlig aldri åpnet meg opp for noen på en sånn måte, jeg har slitt med selvskading, spiseforstyrrelser, traumer og dårlig selvbilde. Jeg har alltid følt at jeg har vært utenfor. Jeg har helt siden barneskolen blitt brukt av folk, gjort narr av og følt meg andreledes. Når jeg sier det høyt så høres det så sykt ut. En stor del av mine tanker og mine dårlige følelser stammer hjemmefra. Familien min har vært gjennom mye
Og faren min har vært en stor del av hva som har påvirket meg til denne dagen idag. Han har alltid vært aggresiv og sur. Han var alkoholiker så lenge jeg kan huske, han slo meg og moren min. Jeg har følt lenge på at jeg har vært ansvarlig for folk sine liv, jeg har gått på skolen og kommer hjem til at han løper etter henne. Jeg har kommet hjem til at han har låst oss eller hun ute av huset, både her og i utlandet(på ferie). Vi har rømt fra han engang og alt dette skjedde fra ung ung alder. Jeg har følt at jeg har måtte vært der fordi hvis ikke så skjer det noe veldig ille. For eksempel så har han vært utro mot henne og for eksempel knekt ribb beinet hennes. Jeg har også i ung alder hatt folk som forteller meg om dems mental helse og at de ønsker å ta livet sitt. Jeg har hatt så mange opplevelser hvor de har fortalt meg at de skal prøve og meg som ung som driver å prøve mitt alt å hindre det.
Jeg har blitt kalt feit og kalt ut for å ha gått opp i vekt forran hele familien på alderen av 13. jeg ble fortalt av min egen onkel at jeg aldri skulle bli gift eller ha kjæreste noen gang fordi ingen vil ha en «feit» dame. ( jeg var ikke feit og i normal vekt) .
Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal med dette men ville skrive det siden jeg føler jeg ikke kan si det høyt. Hva skjer om jeg gjør? Kommer jeg til å bli sendt bort fra familien min? Fordi han er ikke sånn så mye nå. Jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg føler at de tingene har påvirket meg som en person på måter jeg ikke vil, og vil gjerne ikke leve sånn men hvordan skal noen hjelpe meg? Når jeg blir sur, klarer jeg ikke å kontrolere megselv, jeg begynner å dra i håret mitt og plukke det ut, slå megselv, drive med selvskading, gråte og skrike på folk jeg ikke mener å bli sur på. Når jeg blir lei meg begynner jeg å tenke på om dette er engang verdt det og at det er bare en til grunn til hvorfor det her ikke er verdt det lenger.
Jeg har aldri fortalt noen som helst at jeg selvskader, jeg har aldri fortalt noen noe av det her, om jeg forteller noen noe om det her kommer de til å tro at jeg lyver på grunn av hvordan det ser ut som at jeg har det.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger helt ærlig fordi hver dag så blir jeg bare mer og mer lei. Overreagerer jeg? Har jeg det virkelig så dårlig? Dette er ting jeg tenker i hodet når jeg tenker å fortelle noen, fordi i hodet mitt føles dette så vanskelig men å si det høyt til noen andre, er andreledes. Jeg vil ikke få barnevern konflikter eller bli sendt bort eller no, jeg vil heller ikke prate med en venn fordi jeg vil ikke være for mye eller at noen jeg har det gøy med skal se på meg på en annen måte.
Hva gjør jeg og har dere opplevd noe av det samme?❤️ unnskyld for land melding Jeg føler at ingen kjenner meg
Hei, jeg vil først og fremst si at du ikke overreagerer eller overdriver. Du føler det du føler, å det viser hvor stort og viktig det er for deg. Ikke sammenlign deg med andre, dette er deg og ditt. Jeg har ikke opplevd det samme som du forteller og kan ikke sammenligne stort men min far er narkoman, har ikke kontakt med han foreløpig. Jeg har bodd i fosterhjem og vært i barnevernet. Faren min i fosterhjem kunne bli sint, kaste tallerkner så de knuste i gulvet osv. Jeg har au hatt enkelte som har fortalt meg hvordan de skal ta selvmord i flere år i ung alder. Jeg er 17år nå og jeg fikk høre på dette fra 13-14 års alderen. Det er en tung «byrde» å være når man er så små. Ikke at dette er greit som voksen heller men i ung alder trenger man trygghet på en litt annen level.
Jeg har ikke så mange råd annet en å være åpen og snakke med folk. Ja det er utrolig skummelt og vanskelig, det syns jeg au. Men noen ganger må ting bli «litt verre» før det blir bedre. Hvis du ønsker så kan du au chatte med meg, det er kanskje litt enklere ettersom det er mer uforpliktende og nært.
Jeg føler med deg, dette som din far har gjort er ikke ok under noen omstendighet. Du fortjener å bli tatt på alvor, hørt og forstått. Ønsker deg alt vel❤️
Det du skal gjøre nå, er å dokumentere så mye du kan av hendelsene hjemme, f.eks. med lyd- eller videoopptak. Så kontakter du fastlegen og viser dokumentasjonen, slik at h*n forstår alvoret. Så drøfter dere hva du kan gjøre frem til du blir 18 år, da har foreldrene dine ingenting de skal ha sagt lengre, og du kan alliere deg med eldre folk som vet hva de skal gjøre for å knekke dine foreldre fullstendig og få dem til å trygle om nåde.
Hei, har lest innlegge ditt. Du har, og går igjennom noe veldig vondt. Du har ikke fortjent vold påført deg fysisk og fysisk av din far. Og heller ikke vitne at det skjer med din mor. Din far er syk på en eller annen måte som gjør at han gjør disse tingen. Det jeg ønsker å si er at den smerten du har inni deg er kroppen din som prøver å regulerer seg. Det at du blir sint og at du føler du ikke kan kontrollere det er fordi du er utslitt. Tingen er at de voksene i ditt liv som hadde ansvar for deg har sviktet. noen ganger vil voksene tro å la den “sinte” personen styre på og at vi andre skal være stille og små for å unngå å lage “bølger” eller mer sine hos personen. men egentlig lærer det bare den sinte personen at de får lov og gjør det mer. Når ingen sier ifra og man later som at man har det bra og blir så fokusert på å holde en fasade blir man utslitt. for du har behov for trygghet og bli sett. Jeg forstår at du er redd for å si ifra, og redd for barnevernet og redd for endringer som vil skje. Det vil alltids gjøre vondt å gå imot det vi har lært at vi skal gjøre. men det at du står opp og sier at du trenger hjelp, at du ikke har det bra. lar andre hjelpe deg er slik noen blir kjent med deg. Noen ganger kan man føle seg som en byrde, men “byrde” er bare et ord og kan også bety " å la noen få lov til å bry seg om deg" og " la noen få lov til å vise at de er glad i deg". Jeg ville sagt det til helsesøster på skolen, eller en lærer du stoler på. eller ringt 116117 og forklare situasjonen. eller politiet. Du kan vise dem dette innlegget eller gjenfortelle innholds på telefon. Tingen er å la noen voksene ta ansvaret. For det er urettferdig og urett at du skal ta ansvaret. Husk at du er barnet. De er ansvarlig for å holde deg trygg og at du får en god oppvekst. Du feiler ingen med å være den som snakker opp. du er den modige. Og ja noen folk kan ikke forstå hva du går igjennom og noen av dem jobber i systemet MEN et stort MEN! Det er så utrolig mange dyktige folk som bryr seg. Og om noen ikke tror deg så har du kan du si " kan jeg snakke med en kollega av deg eller sjefen din fordi jeg opplever ikke at du klarer å sette deg inn i situasjonen min og det er derfor jeg ringer og jeg vet at dere kan hjelpe meg, selv om du ikke gir meg mye hjelp akkurt nå. Du kan også snakke med en kollega eller sjefen din om hva mulighet du har for å hjelpe meg". Jeg har troen på deg <3 Du fortjener ikke å ha det vondt, du fortjener ikke å være ansvarlig for andre rundt deg og du fortjener ikke å ha det vondt alene mens du føler du må ha en fasade for å komme deg igjennom hverdagen <3 en klem fra en fremmed