Heihei
Jeg har ikke peiling på hva jeg skal skrive her, i det hele tatt. Har ikke vært inne på sida på over 3-4 år.
Som alle andre så sliter jeg og alle har noe eget, men jeg føler at ingen av mine venner føler det sånn jeg har det. Jeg blir alltid kalt blidjenta og ser glad ut, og er veldig dårlig på å fortelle om de negative følelsene. Men jeg er langt i fra fornøyd med livet mitt. Jeg kan sikkert gjøre noe med det? Men jeg veit ikke hvordan og veit ikke hva… Alt er også vanskelig å gjøre. Alt fra å komme opp senga og gjøre vanlige hverdagslige gjøremål. Så det er sagt har alltid vært ei med ekstremt mye energi og alt er borte.
Hele poenget med innlegget er at jeg føler meg tom. Veit hva jeg føler, men jeg er ikke glad, ikke sint, ikke lei meg, ingenting. Allikevel merker jeg pusten øker.
Vart akkurat sjukemeldt fra jobb pga. psyken fordi jeg er i serviceyrket og takler ikke å være med folk. Vil helst væra aleine. Så kanskje jeg føler noe allikevel.
Alt i alt føler jeg meg tom. Veit heller ikke hvor jeg vil med innlegget. Ville bare få det ut. Råd hadde vært fint. Eller noen som føler akkurat det samme.
Den eneste som vet hvordan akkurat du har det og opplever verden er deg.
For å ta et eksempel…hvis jeg er redd så får jeg voldsomt høy puls, blir svett på ryggen, går i krisemodus og blir uhyre konsentrert. Mye av årsaken til at det er akkurat sånn kommer av mine tidligere erfaringer og opplevelser i livet.
For din del kan det å være redd ha likheter med hvordan det er for meg, samtidig som det kan være store forskjeller.
Enkelt sagt så er det bare du som kan vite og si noe om hvordan ting er for deg. Og for veldig mange så er det både sunt og godt å snakke med de man har rundt seg og er trygg på.
Dersom man aldri sier noe om ting og holder alt inne så kan man gjerne sammenligne det med en trykkoker. Hvis man aldri ventilerer så vil trykket bli for høyt og man eksploderer eller imploderer.
I tillegg så tilsier min egen erfaring at det å holde tilbake følelser over tid vil føre til at man nummer ut følelser. Det kan sammenlignes med at man teknisk sett “skrur av” enkelte følelser og kanskje lager seg noen regler på at enkelte følelser er “forbudt”.
Har du noen du er trygg på som du kan snakke litt med så vil jeg råde deg til å gjøre det. Hvis ikke så kan det være en ide å oppsøke noen i helsevesenet som du kan snakke med og få litt veiledning av.
Ellers så er det for mange godt å komme seg ut i frisk luft og naturen. Og gjerne trene og være i fysisk aktivitet.
Takk som svarte!
Min kjære mor er det eneste jeg er trygg nok på, men ho skal få slippe å høre mine “depressive” tanker. Da bekymrer ho seg ennå mer og det er ikke bra.
Har psykolog time, men den er ikke før i midten av februar. ’
Jeg veit godt at naturen og trening hjelper! Jeg elsker friluftsliv, men jeg har noen sterke smerter som tar overhånd. Er ikke alltid like enkelt å gjøre det jeg elsker. Det skjer sjeldent om dagen. Sida mars egentlig.
Men takk.
Du er flink som likevel holder ut og husk at du aldri er alene
Vi er flere i samme båt og kjenner på mye av det som du beskriver jeg også
Bare i enda større og sterkere grad
Nå er det riktignok mange saklige grunner til min fortvilelse og jeg vet ikke hvilken ende denne elendigheten kan ta slutt fra
Det er jeg helt sikker på at du også har
Og noen ganger er det best å la de årsakene ligge
Mitt beste råd til deg ville vært å ikke la dette bli til noe mer enn det som det er nå, snakker av erfaring
Ta mest mulig vare på deg selv, husk at det finnes mange snille mennesker der ute og hvil deg i pausene mellom alle kampene i livet
For livet er virkelig en kamp