Jeg har alltid vært veldig emosjonell og sensitiv. Føler alt veldig sterkt. Men har også tider jeg føler meg helt tom, som om jeg er hul på innsiden. Uansett, så er det veldig overveldende. Blir fort overveldet, streddet, veldig glad, eller veldig trist.
Som liten kunne jeg reagere på en måte som var synlig, men med alderen så ble det mere of mere vanskelig å vise følelsene mine rundt folk. På utsiden virker jeg kanskje nøytral, fornøyd, eller litt stresset. Men på insiden så er det en full tornado eller ingenting. Men selv når det er ingenting så er det for mye av den tomheten også, hvis det gir mening? Ofte, så holder jeg meg sammen, frem til jeg er alene. Da kan jeg knekke helt sammen. Har hatt flere ganger som jeg har klort meg til jeg har blødd, uten å mene det. Forsvinner liksom litt fra kroppen min, på en måte (Ikke hver gang, men ofte).
Har veldig mange svingninger hver dag, og det som skjer rundt meg har en veldig stor effekt på humøret mitt.
Sånn har jeg altid vært.
Når jeg er glad så er jeg veldig veldig glad.
Når jeg er stresset kan jeg fort bli utmattet eller få panikk/angst.
Og når jeg er lei meg så kan det bli veldig vanskelig.
Reagerer spesielt sterkt på tider jeg har måtte fungere mye rundt folk, eller når jeg har vært rundt mye lyd. Men kan også reagere sterkt til endringer i planer, når rutinene mine endres veldig plutselig, og den type ting. Følelsen av å bli forlatt eller tanken på at folk kan forlate meg (spesielt de nærmeste), gjør meg veldig redd og gir meg panikk (Har også opplevd ganske kraftige depresjoner eller andre episoder i tider som jeg har blitt forlatt). Har alltid vært sånn. Har blitt mere overveldende med tiden, men har blitt flinkere på å maskere det.
Jeg føler at mange av de rundt meg ikke vil forstå hvor overveldende det er, så er best å ikke plage de med det.
Ble fortalt for kanskje 2/3 år siden at det er ADHDen min som gjør at jeg er sånn.
Er det flere som er sånn som dette? Hva er det som kan gjøres med det? Har lært å gjemme det, og har lært noen måter å regulere meg på, men føler foretatt at det er veldig overveldende. (Jente,16).
Hei, jeg kan ikke kjenne meg igjen i alt du skriver men jeg hadde en periode hvor jeg var veldig tom og likegyldig i livet. Jeg tror at istede for å øve på å «gjemme det» ville jeg øvd på å uttrykke det. Ikke nødvendigvis foran eller ved andre folk men bli mer sikker i deg selv. Slik at en forandring av planen ikke lar deg rakne. Jeg tror en det av hva du skriver er vanligere en vi tenker, folk snakker bare ikke om det. Jeg har au skarpt meg selv og laget sår uten at det var med vilje, av andre grunner men poenget er at vi er ikke alene selv om det føles slik<3 Du skriver du er 16 så jeg vil tro at du går 1vgs. Prøv å tenk på at, ja selv om skole osv er viktig så er det ikke viktigst. Det finnes viktigere ting, når jeg blir stressa så legger jeg det rett og slett bare bort. Livet faller ikke sammen om du hadde strøket i noen fag. Bare som et eksempel. Prøv å gi litt mer faen, lettere sagt enn gjort det vet jeg. Jeg vil faktisk gå så langt å si at alle uttrykket seg i mye større grad rundt andre folk når vi var små, når man vokser opp skal man liksom bli mer selvstendig osv. noe som bare er veldig trist, finn ting som gleder og roer deg. Jeg pleier å male, det må ikke være fint, det må bare uttrykke noe ord kanskje ikke klarer. Skrive dikt, høre på musikk, prøv å snakke med noen du kunne tenkt deg å legge litt tillit i. Håper noe av det hjelper☺️