Jeg føler at følelsene mine er så store at jeg ikke klarer å takle de. jeg også veldig opp og ned følelser. i en liten periode så er alt helt jævlig, og jeg vil bare ha det jævlig. jeg overreagerer på hver minste ting og dytter alle i livet mitt bort. Andre perioder så er alt supert og jeg gir fullt faen i alt negativt. jeg står opp tidlig og tar kveldsbad, og spiser sundt…helt motsatt av de andre dagene. I de kjipe periodene kan det gå såpass lavt at jeg vurderer drepe meg selv. jeg føler jeg ikke har kontroll over megselv eller følelsene mine. mens de bra periodene føles nesten euforisk, og jeg legger merke til alt rundt meg, men dagene går enda litt i ett, og ting jeg akkurat har gjort føles ut som en drøm. Jeg er redd for de dårlige periodene for jeg er redd for at jeg faktisk ender opp med å ta livet mitt. Jeg prøver i de bra periodene og forberede ting sånn at jeg ikke ender opp sånn her. som å planlegge en film kveld, etc. disse dårlige periodene kan komme av en hver minste ting. er dette vanlig?
Det kan være ulike grunner for at du har det slik, og dermed også ulike ting som kan hjelpe deg, og jeg tenker at du trenger hjelp med dette, for å greie å håndtere de vonde følelsene dine når du er nede, og for å få et mer stabilt liv.
Jeg kan bare fortelle hva som har hjulpet meg, og jeg vet ikke om du har det på samme måte, men for meg har det vært viktig å jobbe med å lære teknikker for å håndtere de vonde følelsene når jeg er i de gode periodene. Det var også for meg som om jeg kunne glemme alt det vonde når jeg hadde det godt, og som om de ikke eksisterte lenger, men så ramlet jeg ned igjen, og det var veldig tungt og vondt.
Slik jeg tenker ut ifra min erfaring, er at man trenger å jobbe med grunnene til at man ramler ned i de jævlige periodene, når man har de gode periodene, både ved å finne ut av grunnen til at det skjer, og å øve på teknikker for å kunne greie å komme seg raskere opp igjen eller for å ikke ramle så langt ned.
Når man er redd for å skade seg selv, så er det fint å lage en kriseplan, over hva du kan gjøre for å hindre at det skjer, f.eks. vite hvem du skal kontakte, eller hva du kan gjøre. Det beste er å kontakte eller å være med noen andre mennesker når du føler deg slik, for det er den beste måten å hindre at du skader deg selv på.
For meg selv så tenker jeg at når det er dårlig, så handler det først og fremst om å overleve dem, og jeg vet nå at de går over, selv om det ikke føles slik, og at det først og fremst handler om å ikke gjøre ting verre for meg selv. Så jeg prøver å gjøre gode ting for meg, det kan faktisk hjelpe å spise noe godteri for min del, eller snacks med chili - avhengig av hva jeg trenger, gå ut en tur, se på en fin tv-serie eller noe annet fint på nettet.
Man kan bli trigget av alt mulig, så det er ikke noe rart at du opplever det som om det kan komme av en hver minste ting.
Du spør om dette er vanlig. Og antageligvis spør du da, om dette er noe du trenger hjelp med, og det tenker jeg absolutt at du gjør. Det trenger ikke å være noe spesielt uvanlig i dette, men det er noe som trengs å sjekkes ut, og at du får måter å håndtere dette på. Og få den hjelpen du skulle måtte trenge.
Det å lære hvordan vi skal regulere oss selv, er viktig for oss alle, og vi trenger å lære å regulere oss selv for å slippe å bli overveldet hele tida. Hva du trenger for å greie det, kan være individuelt, men det å f.eks. bruke sansene ved å kjenne på ting, syns jeg selv er en god måte. Eller ved å bruke smaker, eller bevegelser. Man kan også bruke musikk eller lukt. Eller det å bruke pusten. Man kan også lære seg andre teknikker eller øvelser for å gjøre det. Uansett er det noe som er veldig viktig for oss alle.
jeg har slitt med dette siden jeg var 11/12 år gammel, jeg er nå 16. moren min har prøvd å fått meg til å bruke de 5 sansene, men det funker dårlig. det hjelper i maks 2 minutter, så er alt tilbake som det var. musikk og tv serie har vært noe som har hjulpet litt, men da er jeg ekstremt sensitiv til akkurat hva jeg hører/ser på. jeg leter alltid etter teknikker som hjelper, disse periodene skremmer meg. de går over noen ganger en hel uke, andre ganger 2/3 dager. iblant også bare 1 dag i blandt, men da har jeg flere sånne enkle dager iløpet av typ 2 uker.
Har dere snakket med legen om det?
Det å være sensitiv til hva du hører og ser på når du har det sånn, tenker jeg ikke er noe problem. Jeg er selv det, og da tar jeg hensyn til det. Gjerne hører jeg og ser på det samme da, fordi jeg vet at de vil trygge meg eller grunne meg.
To minutter er faktisk ganske lenge. Hvis man gjør det to minutter ofte, så kan det hjelpe.
For meg hjelper det hvis jeg merker at jeg er på vei til å bli overveldet, hvis jeg kan merke det tidligere, og at jeg da stopper opp, ser rundt med - for å flytte blikket fra nære til lengre unna, særlig det å se ut av vinduet hjelper meg da eller å være ute og se langt, eller å ta noen dype pust. Det merker jeg at hjelper meg fra å stresse meg opp. At når jeg merker at jeg er på vei, så kan jeg liksom stoppe meg fra å fortsette, med å gjøre dette.
Men det er da mange ulike situasjoner, og ulike ting jeg trenger i dem. Noen ganger det vonde følelser som kommer opp, og da trenger jeg mest bare omsorg. Hjelper det for deg når du har det vondt, å få omsorg og trøst? Jeg tror at når folk har det vondt, så trenger de først og fremst det, omsorg, forståelse og medfølelse. Og at vi kan ødelegge det for oss selv, med å være for raskt til å prøve å fikse det eller finne en løsning.
Jeg vet da ikke hvordan det er for deg, jeg kan bare fortelle hva som har hjulpet meg. Å gjøre gode ting for en selv når en har det slik, å f.eks. søke trøst heller enn å trekke seg unna folk, tror jeg kan være godt for alle.
Jeg skjønner at episodene skremmer deg, og det er flere som kan ha slike episoder. Jeg har hørt om det, at folk f.eks. kan ha det med PMS.
Jeg tror at dere må søke profesjonell hjelp hvis dere vil ha forklaring på dette, selv om jeg ikke alltid vet om de greier å finne riktig forklaring med en gang. Men ellers tror jeg på det å søke inni seg selv etter hva som kjennes godt ut for en selv, hva en trenger og hva en ønsker. Og å høre på det, heller enn å tenke at du burde det ene eller det andre.
Hvis det er ting du merker at trigger deg og utløser disse situasjonene, så kan det også hjelpe å få en oversikt over dem, og få en oversikt over ting som er trygge ting. Hvis det føles ut som det bare er få ting som er trygge når du har det slik, så er det bedre enn ingenting, og det er ikke noe galt i å holde deg til dem. Alt som er godt for deg, er det som er godt. Eller som ikke er vondt.
Det å ha oversikt over triggerne sine, kan gjøre det også mer forutsigbart, og at det ikke føles like skummelt ut, at det føles ut som det er noe som har skjedd ute av luften.
Er det noe som skjedde i 11/12 års alderen som har utløst det? Ellers så er det jo da man begynner å bli ungdom, så da kan det også skje ting inni en (uten at jeg er noen ekspert på noe av det).
Jeg håper at dette kan være iallfall til litt hjelp.
Det å forstå meg selv og reaksjonene mine, hjalp meg iallfall, det gjorde det mindre skummelt, og å vite hva jeg trengte, hjalp meg jo til å planlegge for det, eller beskytte meg selv mer fra det. Men som sagt, jeg kan ikke vite hvordan det er for deg. Det er egentlig bare du som kan kjenne inni deg.
Har du tenkt på at dette kan være en normal del av prosessen med å bli en voksen og selvstendig person, selv om det kan virke overveldende i akkurat disse årene?
Det er jo det Vilikke spør om, om det er vanlig.