Jeg føler så mye, men samtidig så lite. Jeg føler hele tiden at det er noe jeg føler på men jeg klarer ikke sette ord på det. Går rundt å grubler hele tiden men ikke på noe spesifikt. Alt bare kverner seg i hodet mitt.
Iblant så føles det som at jeg bare er et skall av meg selv, eller det jeg en gang var. Jeg prøver og opprettholde fasaden men iblant blir det slitsomt.
Har noen venner som har tatt avstand fra meg fordi de er bekymret for meg. Dette har jeg blandene følelser om. Jeg forstår det er vanskelig å være venn med en som har det vanskelig, og jeg føler meg som et sort hull som bare drar alt og alle rundt meg ned. På en annen side så tenker jeg at det er egoistisk. Fordi er det ikke akkurat nå venner burde være der for meg? og ikke rømme? Jeg vet ikke.
Livet mitt føles som et stort rot. Et stort rot jeg ikke klarer og rydde opp i selv, helt alene. En del av ,ejg har lyst til å bli bedre, men en annen del av meg føler trygghet i å være trist, for det har blitt så kjent. Jeg føler meg ensom uansett hva eller hvem jeg er med.
Jeg vet ikke hvem jeg er, hva jeg skal gjøre, eller hvor jeg skal. Det er trossalt ingen som har overlevd livet.
Jeg føler aat jeg bare eksisterer, ikke lever. Og den eneste grunnen til at jeg fortsatt eksisterer er de rundt meg. Men tilslutt blir det veldig slitsomt og kun eksistere for andre, men ikke seg selv.