Serke følelser

Jeg liker han. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke bare lar det gå. Jeg har prøvd. Overbevist meg selv at han ikke kommer til å gi meg det jeg trenger, ikke uten videre. Han har sine egne problemer og bryr seg ikke om andres. Likevel så vil jeg ikke gi slipp. Sel om jeg må. Sa til meg selv at det var useriøst og det holdt. Men jeg visste ikke at jeg begynte å like ham. Eller jeg visste det, men overbeviste meg selv om at det ikke betydde noe. Men flere uker senere, sitter jeg her og føler meg stuck. Trenger jeg at han liker meg så jeg kan føle meg bedre om meg selv? Er det derfor jeg lengter etter det? Jeg følte meg trygg, det var ikke dømmende, vi snakket fritt om det vi tenkte. Alt kom så naturlig for meg. Og jeg tror jeg begynte å like ham fordi han kunne gi meg noe jeg ikke kunne gi meg selv. Ro. Hjernen min er kaotisk, et rot. Mens sammen med ham så ble jeg mye mer rolig. Vet det er grunnen til at jeg liker ham.

Men han tar ikke kontakt. Snakker ikke med meg med mindre jeg snakker til ham først. Føler meg ignorert på skolen, ser omtrent ikke i min retning. Men når jeg snakker til ham så virker det som at han ikke klarer å slutte å smile, mens han prater. Er det fordi han egt liker meg eller tenker han bare at det er komisk at jeg fortsetter å prøve? Ikke lett å vite. Jeg er nødt til å respektere meg selv, og føler meg svak når jeg gir etter og sender han en melding. Han svarer, men gir meg ikke mye. Virker uinteressert. Alle tegn på at han ikke vil ha noe med meg å gjøre er der. Likevel så sitter jeg her, føler meg dum. Det er ikke grunnen til at han er uinteressert som er grunnen til at jeg liker ham. Men det er mest sannsynlig grunnen til at det er vanskelig for meg å ikke ta kontakt selv om jeg vet bedre. Jeg har flere problemer som jeg jobber med. Vet at jeg ikke må være for hard på meg selv. Jeg er altfor hard på meg selv, alltid vært. Har et behov for å prestere, bevise ovenfor meg selv og kanskje andre at jeg er flink. At jeg mestrer ting. Men det er jo ikke det som er essensen med å leve, eller det som definerer hvem du er. Jeg forventer ingenting av andre, ikke for å bli overbevist om at de har verdi. Alle mennesker har verdi. Jeg må bli snillere med meg selv. Følelser er flytende og noe man ikke kan kontrollere, jeg kan jo ikke noe for det? Så jeg må slutte å føle meg dum. Slutte å tenke at jeg dummer meg ut. Hvis han tenker at jeg er dum, så får det bare være. Mest sannsynlig så syntes han nok ikke at jeg er dum, men syntes synd på meg fordi jeg kanskje ikke klarer å respektere meg selv på den måten jeg burde. Jeg vet jeg må bli sterkere, men det er vanskelig. Han gir meg ingenting.

Jeg gir av meg selv til andre, men må fokusere på de som gir meg noe tilbake også. Hvis ikke så kommer jeg til å slite meg selv ut. Det kommer ikke til å være verdt det. Men jeg klarer ikke å slutte å gi av meg selv av den grunn. Det føles naturlig for meg, riktig å gjøre det. Jeg blir så glad av å se at andre føler seg bedre. Det får meg til å føle meg bedre. Jeg har følelser. Sterkere enn de fleste virker det som. Det kan være veldig negativt, jeg graver meg ned, isolerer meg selv når jeg trenger at noen holder rundt meg og sier at ting kommer til å gå fint. Jeg blir mentalt sliten av å gi av meg selv. Men jeg sliter med å finne en balanse i det hele. Men sterke følelser vil også si at jeg føler meg så bra når jeg får til ting. The highs are high and the lows are even lower. Det er både en blessing and a curse. Jeg må finne måter å kunne balansere det mer. Men jeg vet ikke hvordan. Ingen skal være ansvarlig for hvordan jeg føler meg. Andre mennesker skal ikke være grunnen til at jeg er glad eller trist. Det blir feil. Det er dårlig gjort ovenfor andre å legge noe sånt over på dem. Jeg sliter. Helt klart. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg føler meg trygg i min egen seng. Under dynen. Dytter bort problemene mine og later som at de ikke er der. Jeg vil være sterkere enn det. Men det er en prosess. Jeg vet det tar lang tid å komme meg ut av dette. Men jeg er også stolt. Alt jeg har funnet ut av. Har jeg funnet ut på egenhånd. Identifisert mine problemer og de tingene jeg sliter med. Dager jeg har energi så prøver jeg å jobbe med meg selv. Det er ikke lett, men jeg skal ta meg selv dit. Et skritt av gangen.

Jeg er stolt av deg ❤️

Syns du virker veldig reflektert og klok jeg!😊
Vi er alle bare mennesker, og alle trenger litt bekreftelser og det å " bli sett" som man er iblandt! Da er det jo også veldig godt når man møter noen som gir en den gode følelsen osv…
Er aldri så godt når en føler seg avvist av samme person etterpå- selv om en del var " avtalt" …
Opplevd noe av det selv, og en starter jo tvile litt på seg selv med mer… MEN - ALDRI tenk at det gikk som det gikk pga deg! Vil han ikke mer, så er det hans tap- og selv om det er surt, så plutselig er det noen andre der som vil mer! Ta vare på de gode minnene istedet, og at han må ha likt deg litt tross alt! - er bare ikke bestandig folk er " klare" samtidig av ulike grunner… Jeg hadde et sånt " forhold" en gang- og jeg elsket det,fikk følelser… men han var ikke der… Ja, det var surt i starten og trist… Men nå så tenker jeg det var veldig fint så lenge det varte, men tenker jeg mer etter, så hadde vi ikke så mye felles… - og hadde nok krasjet etterhvert likevel… Vil gjerne ha et sånt forhold igjen, men da et som kan vare…
Håper og tror du finner kjærligheten igjen, og at du fortsetter være deg selv- et fantastisk menneske! ❤️😊