Klarer ikke sette ord på følelsene mine, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg føler meg ubekvem og flau hver gang jeg åpner meg opp for noen. Spesielt idag når jeg faktisk måtte det. Føler meg teit som snakker om at jeg har det vondt fysisk og psykisk. Jeg blir dårlig bare av tanken
du er ikke aleine der jeg og synes det er kleint å sitte og snakke om meg selv til pykologen, kanskje fordi jeg har ett så stort hat for meg selv.
Det er helt vanlig å føle det når man ikke er vant til å gjøre det, og særlig hvis man har blitt opplært til å ikke gjøre det.
Det blir bedre jo mer man gjør det, og jo mer man da blir vant til å gjøre det.
Du er ganske sånn streng mot deg selv, at du snakker ned deg selv, opplever jeg. Noe jeg kan kjenne meg igjen, jeg gjorde det selv. Det har vært så godt for meg å lære å tenke godt om meg selv, og vise forståelse for meg selv når det er noe jeg syns er vanskelig eller som jeg føler at jeg ikke får til, istedenfor å hakke ned på meg selv for det.
Det tar tid å lære nye ting, som hvordan man skal eller kan sette ord på følelsene sine. Det er helt naturlig, også at du føler deg flau over det, men du har ikke noe å være flau over. Når det er noe man har blitt vant til å ikke skulle gjøre eller hvis det er noe man ikke føler man får til, så er det bare tøffere gjort å faktisk gjøre det. Så når du er i behandling og føler det slik, så tenker jeg heller at du er tøff som gjør det.