Jeg skjønner ikke hvorfor jeg synes det er så sinnsykt vanskelig å prate om tankene og følelsene mine. En antagelse er at fra jeg var liten har jeg invalidert megselv og ikke tenkt at det jeg tenker betyr noe.
Jeg har vokst opp i et hjem der man ikke prater om vanskelige ting og har vært altfor lat med å ikke ta tak i det. Jeg er veldig omsorgsfull, en empat og tenker utrolig mye hver dag. For mye. Hvorfor jeg derimot ikke klarer å uttrykke meg er utrolig frustrerende.
Akkurat som at det er en blokkade??
Hvis noen har tips, eller innvendinger: feel very free.
Det handler om øvelse, at når du ikke har fått øvd på det hjemme, så er det ikke rart at du syns det er vanskelig. Det er helt naturlig det. Det trengs å øves på som andre ting.
Du er klar over at du syns det er vanskelig, og virker motivert til å gjøre noe med det, og da har du alle forutsetningene til å greie det. Jeg har selv slitt med det, og i enkelte situasjoner sliter jeg med det fortsatt, men det kommer seg. Det viktigste er å øve seg i settinger der man føler seg trygg, og med folk du for eksempel kan si til at du syns dette er vanskelig. Det kan gjøre det mindre skummelt med en gang.
Å skrive ting her kan være et fint sted å starte. Man kan skrive til veilederne, da kan man skrive alt man vil, og bare prøve å få tak i hva man tenker og føler, det har jeg selv gjort mange ganger. Eller man kan prøve seg på dialoger her med andre folk.
Kanskje sette seg små mål, eller tenke hva ønsker du å få til. Og være tålmodig med deg selv for at du ikke får det til ennå, men bare å tenke at man ønsker det, er et steg mot det man ønsker seg :)
Du har ikke gjort noe som helst som har ført til dette!
Alle barn har behov for å bli sett, hørt, møtt, inkludert og speilet i sine følelser. Dette er noe som avhenger av foreldrene og andre voksne, og det er voksnes ansvar. Dermed har ikke du gjort noe som helst galt eller feil som har gitt det resultatet at du har vanskelig for å uttrykke deg og tenker at du ikke betyr noe.
Det som gjerne skjer med barn i slike forhold du beskriver, er at de trekker fokuset innover og tar på seg skylden for at det er som det er.
Dermed er det helt normalt at det du beskriver er utfallet og det er dessverre altfor mange som kommer fra slike forhold.
Det jeg har erfart at fungerer er å snakke med det til noen du har tillit til og som du stoler på. Etter hvert vil du kunne bygge opp en egenkjærlighet hvor bagatelliseringen av din person sakte vil avta.
Dersom du ikke har noen du stoler på og har tillit til vil det sannsynligvis være en fordel å ta kontakt med en terapeut eller psykolog sånn at du kan sette deg fri og få blomstre trygt i deg selv slik som du fortjener.