Dette er vanskelig

Angst
1

Hei! Jeg sliter med sosial angst.
Men noe som jeg sliter mest med er å snakke om vanskelige ting og vonde ting, å si det selv med min egen stemmen. Jeg får angst og panikkanfall/angstanfall i det jeg skal prøve å snakke om vanskelige ting men fordi at jeg er veldig redd for at jeg skal få så kraftig anfall at den jeg snakker med ser det så unngår jeg det eller klarer ikke å få det ut fordi at kroppen min er vandt til at det er «farlig». Jeg er også veldig redd for å begynne å gråte for hvis jeg begynner å gråte så er det ikke sikkert jeg klarer å fortsette å snakke fordi at jeg ikke greier å stoppe å gråte, er godt mulig jeg får angst av det når det gjelder det å gråte foran andre. For i oppveksten min så har jeg opplevd ting der følelser ikke har vært greit. Fikk kjeft for å føle ting, også fikk jeg kjeft av å gråte så da holdt jeg inne alle følelser og gråt aldri med mindre jeg var helt alene. Sånn har det vært så lenge jeg kan huske, det første jeg husker skjedde da jeg var 3-4 år.

I det jeg prøver å fortelle om ting som er vanskelig så blir jeg kvalm, får vondt i brystet, skjelver, hjertebank, får klamme hender, føler meg kvelt, kan også skje at jeg ikke føler meg tilstedet og blir svimmel. De få gangene jeg har klart å snakke om vanskelige ting så skjelver jeg i stemmen også snakker jeg som om jeg er stressa.

Jeg går på dps og under utredningen så fikk jeg lov til å gi ark for å la behandleren min lese det sånn at jeg slapp å si det selv. Utredningen ble ferdig rett før jul så da skal jeg snart begynne å gjøre det som er aller mest skummelt, altså å snakke om vanskelige ting selv med min egen stemme. Jeg gruer meg skikkelig og jeg vet ikke om jeg kommer til å greie det fordi at angsten min er for stor i det jeg driver å skal prøve å si det så da pleier det som regel å stoppe opp som en sperre. Jeg gruer meg så mye til å begynne med det skumle at jeg blir kvalm og at det føles ut som at jeg må spy. Får heller ikke sove på mange timer fordi at jeg ligger våken og stresser over dette og tenker veldig mye på det.

2

Hei.

Jeg kan relatere meg sånn til det.

Jeg satt 20 minutter hos psykologen da jeg skulle fortelle om eller kjente på det verste, uten å si noe som helst, jeg greide ikke å si noe, men det gikk fint det også.

Og når man går til en psykolog, hvis den er god, så følger den det du greier, og ikke begynner å snakke om det verste. Man trenger å ta det helt gradvis. Det som er bra hos en psykolog, er at det skal være et trygt sted der det er en som skal forstå dette og hjelpe deg med det, ellers så er det jo ikke en god psykolog for deg.

Jeg har vært så redd for å ha noen for nære meg, for jeg har vært sikker på at jeg kom til å begynne å gråte og så kom alt ut. Så det var godt å få det ut hos psykologen. Men jeg er fortsatt redd for å snakke med dem jeg liker spesielt godt. Hodet mitt kan slutte å fungere, og jeg kan forsvinne inn i meg selv. Det eneste som hjelper, er da å øve seg på det, for å se at det går bra og det er trygt.

Psykologen sa til meg at jeg ble overveldet over det å kunne si hva jeg ville. Fordi jeg ikke var vant til det. Og jeg må jobbe med meg selv når jeg skal si noe til noen om hvordan jeg føler eller hvordan ting er for meg.

Psykologen sier også at jeg må ha fått kjeft for å gråte eller vise følelser, slik at det er så vanskelig og skummelt for meg å gjøre det nå, men også derfor jeg må øve meg på det.

Jeg håper at du greier å føle at når du er hos psykologen så kan du være akkurat som du er, at om du ikke greier å snakke, så går det helt fint det også, eller om du bare greier å snakke om “ufarlige” ting. Det er noe med å kjenne at det er ok at man er slik man er. Det trenger man.

3

Det er godt at jeg ikke er alene. Jeg har alltid trodd at jeg var «annerledes» siden jeg føler at alle andre klarer å snakke om absolutt alt, hvertfall hos psykologen og sånne ting. Kanskje ikke fra den aller første timen men hvertfall etter noen ganger.

Jeg hadde en god behandler fra slutten av 2021 til august i fjor men så måtte jeg bytte. Han som jeg hadde da ble jeg trygg på og jeg var fornøyd med jobben hans, men likevel så klarte jeg ikke å snakke om det som er vanskelig. Var en gang som jeg husker veldig godt. Jeg skulle prøve å si noe som var vanskelig men så kom det ikke ut så da var det stille i ca 1 time, eller ikke helt stille for han prøvde å snakke om randome ting for at jeg skulle «åpne stemmen» min igjen fra å være sperret. Men det var helt stille mesteparten av tiden, og det som jeg likte best med det øyeblikket var at vi satt 40 minutter over tiden min og det betydde mye. Så dette er noe som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg klarte å si det jeg skulle den gangen også så da var det verdt det den ventetiden. Var hos psykisk helse team i kommunen så hvis de ikke har en avtale etter meg så KUNNE de ha en litt lenger time men det skjedde ikke flere ganger enn den gangen. Men selv om jeg greide det den ene gangen så er det fortsatt like vanskelig. Nå har jeg jo en annen behandler siden det er hos dps og jeg føler meg trygg på behandleren min på dps men likevel… jeg klarer ikke å si det jeg vil innerst inne.

4

Jeg har også følt meg alene om å få slike sperrer på å greie å snakke eller vise hva jeg føler. Jeg føler også at det er veldig vanskelig å få andre som ikke har dette problemet, til å forstå hvordan det er, at man faktisk ikke greier å snakke. Jeg lurer av og til på om det har med at jeg henger igjen i den tida da jeg ikke kunne snakke som barn å gjøre, fordi det var da jeg lærte å holde ting for meg selv. Man kan bli hengende igjen hvis man ikke får lov til å utvikle seg naturlig på et område, men samtidig utvikle seg “vanlig” på andre områder.

Det var en fest jeg egentlig veldig ville gå på og hvor jeg tenkte jeg ville få sjansen til å snakke med han jeg var interessert i, og jeg hadde også veldig følelsen av at han ønsket at jeg skulle komme på den, men så mista jeg helt stemmen. Og folk var redd for at det var korona, slik at de ikke ville at jeg skulle komme på festen.

Det tar tid å si det som er innerst inne. Både fordi det tar tid å stole på noen så mye at man kan gjøre det, men samtidig så er det lurt å ikke snakke om det verste med en gang. Man må også greie å tåle å snakke om det. Jeg trodde før at det var bra å snakke med folk, eller skrive til folk, fortelle om ting og få det ut, men så lærte jeg om traumer at det ikke faktisk er så lurt å gjøre det før man er klar for å takle følelsene fra den tida, for ellers vil det være som å gjenoppleve det og at man blir retraumatisert.

Det er ting jeg ikke greide å snakke med psykologen min nå heller om. Jeg ville liksom ikke, fordi jeg ville beskytte det og fordi det har gått dårlig når jeg har snakka om det med folk tidligere - og med den forrige psykologen. Så hver gang jeg prøvde, så stoppa jeg opp.

Da har du også hatt litt den samme opplevelsen som meg, ved å være helt stille lenge, og så til slutt få sagt det. Jeg syns det var veldig godt. For meg føltes det da ut som jeg fikk vist hvordan jeg følte, og ikke bare fortalte om det, slik jeg hadde gjort når jeg har fortalt om ting til folk tidligere - at det var som om jeg enten kunne føle eller snakke, at jeg ikke greide å kjenne hva jeg følte og så snakke.

Jeg hadde en opplevelse i vår med å stenge følelsene helt ute. Jeg møtte igjen noen som var voksen i barndommen min og som jeg tenkte godt om da. Jeg hadde en skikkelig god følelse pga. andre ting før jeg møtte henne, og så var jeg med henne og mannen i et par timer, og skravla og sånn, og det virka som om alt var bra. Men da jeg hadde sagt hadet til dem, følte jeg meg helt forferdelig. Jeg oppdaget da at jeg på de to timene hadde gått fra å føle meg kjempe bra til å føle meg helt forferdelig, uten at jeg hadde merka det en gang når det gikk fra bra til forferdelig. Og da tenker jeg at det er bedre å ikke snakke, men ha kontakt med følelsene sine og vite hva som foregår inni en.

Jeg håper du greier å ha tålmodighet og medfølelse med deg selv. Når man har lært å holde ting for seg selv, og at det er farlig om man ikke gjør det, så sitter det dypt inni en. Kanskje du kan sette deg småe mål? Begynne med litt mindre ille ting…? Jobbe deg litt innover, på en måte? Jeg har lært om det å gradvis utsette seg selv for verre følelser, på det å øve seg i å stå i ikke altfor vanskelige følelser først, og så etter hvert de vanskelige. Og det er vel slik med det å snakke også, prøve å snakke om mindre ille ting først.

Forresten, det gjør vel ikke noe om du begynner å gråte eller om stemmen din begynner å skjelve, iallfall ikke når du er hos psykologen. Det viser bare hva du føler, og det er bare bra. Og et bra tegn at man har og kjenner på følelser. Følelser er bra - det har jeg snudd om til å tenke nå :) De kan fortelle en så mye, og hva er vel livet uten følelser? Uten å føle ting? Det er veldig godt å kunne føle ting, og kjenne at jeg mer og mer greier å stå i vanskelige følelser av alle slag (alle følelser har vært vanskelig for meg).

For meg har det også hjulpet å skrive, fordi jeg syns det er lettere å skrive enn å snakke, da får jeg ikke den sperringen, og så kan jeg bruke det til å øve meg på å formulere ting eller finne ut hva jeg føler. F.eks. ved å skrive her.

5

Det her høres sikkert kjempe teit ut, men det har hjulpet meg en del ganger når jeg har hatt vanskelig med å si vonde ting. Si de vanskelige tingene høyt til deg selv i speilet, eller en bamse eller et kjæledyr om du har det. Det trenger ikke å være til et annet menneske, det er bare viktig å få sagt det høyt. Og om du gråter, eller får andre følelser fra det, så er det stort sett en bra ting, da får du følelsene ut. Det å få de ut alene, gjør at det kan være lettere å snakke med andre mennesker igjen senere.