Sosial angst tar livet av meg

jente, 19

vet ikke hva jeg skal gjøre med meg selv lenger. jeg klarer ingenting. hvorfor er det slik at jeg ikke klarer å prate med folk? bare det å forme setninger. komme på ting å si. hvorfor er det så sykt vanskelig?

hver gang jeg sitter i en gruppe med andre mennesker og ser dem prate så sitter jeg der og blir starstrucked. liksom hvordan får du det der til??? hvordan er det mulig? hvorfor kan ikke jeg også få til det? hvorfor er jeg musestille og klarer ikke å prate før noen prater til meg? og når folk først prøver, så gir jeg et svar, og klarer ikke å fortsette samtalen etterpå. det blir stille. personen føler seg klein av det. neste gang prøver dem å unngå interactions med meg. som jeg forstår.

jeg duger virkelig til ingenting. det er bare håpløst alt det her. hva er vits i å leve i et samfunn når du ikke kan prate med mennesker og sosialisere? hvordan skal jeg klare å leve med andre folk? jeg kommer jo til å gå måtte igjennom det her hele livet. sosiale situasjoner. det er ikke slik at jeg kan presse meg igjennom det nå, og få det overstått, også slipper jeg å tenke på det etterpå. nei. det må være sånn her ut livet. for alltid. det er umulig å unngå. jeg kommer til å være redd mennesker for alltid.

hvorfor er jeg slik? jeg kan ikke fatte hvorfor eller hvordan jeg har blitt sånn her. ingenting av det her gir mening. jeg har ikke noen grunn til å være sånn her, og det er nesten det som dreper meg mest egentlig. jeg føler meg ikke som et menneske en gang.

jeg føler meg fremmed, jeg fungerer ikke slik som jeg skal. jeg vet det. men jeg har aldri fått noen offisiell diagnose, så jeg føler jo meg bare enda mer lost, kan ikke gå rundt å si «jeg har dette, så det er grunnen til at jeg er sånn her». neida, jeg må bare bli sett på som en psycho.

jeg vet noe er veldig galt, men jeg blir fortalt at det ikke er det. hva vet vel du egentlig? jeg var ikke så ille som det her før, jeg blir bare verre og verre i det jeg vokser opp, alle jeg kjenner som sa at jeg kommer til å vokse ut av det her når jeg blir voksen løy.

jeg bare føler meg så tom. jeg føler meg ikke tilstede lenger. vet ikke hvordan jeg skal forklare det men det føles ut som at jeg bare går rundt og svever. jeg føler ikke at jeg er her, alt rundt meg føles falskt, som en drøm. konstant. før fikk jeg denne følelsen innimellom bare, men nå er det helt konstant hele tiden. det stopper ikke. det har gått måneder uten å stoppe.

jeg er så sykt forvirret. jeg driter meg ut hele tiden, hvert eneste ord jeg sier. fordi som oftest gir det ikke mening det jeg sier. jeg klarer faktisk ikke å forme setninger. jeg kunne aldri sagt alt det her til noen face to face, jeg klarer bare å skrive det. når jeg skriver kan jeg skrive så lenge jeg vil, tenke hvor lenge jeg vil, fjerne det som ble feil. jeg kan ikke det i den ordentlige verden.

folk ser alltid på meg rart etter jeg har sagt noe. så vil de ikke omgås med meg. og jeg dømmer dem ikke engang. ikke i det hele tatt. jeg forstår ikke meg selv engang, hvordan skal noen andre forstå?

jeg er så sliten av alt. jeg tror snart at jeg ikke klarer noe av det her mer. jeg vil droppe ut av skolen. jeg har ingen å være med der. hvorfor kunne ikke skolen bare vært et sted for å lære for oss selv? hvorfor må man snakke med noen andre enn lærerne? jeg har ikke lyst. jeg får det ikke til, så jeg har ikke lyst. hvorfor må vi ha bli kjent leker? kan jeg ikke bare slippe? men nei. det går ikke. mennesker er sosiale vesner. vi lever i et samfunn. noe som jeg helt klart ikke får til.

jeg vet det er jeg som er problemet. nå prøvde jeg å skylde på andre ting, men nei, at the end of the day er dette bare min feil. meg og den kroppen min. kroppen jeg ikke skjønner meg på. den dumme dumme hjernen min som er helt ubrukelig. jeg er stuck i denne kroppen og dette livet, og den eneste veien ut er hvis jeg ender det megselv.

Ja, hvorfor må dere det egentlig? Du kan jo bare nekte å være med på slikt tull.

Det her er skremmende likt sånn jeg kunne håpet å beskrive hvordan jeg har det hver eneste dag. Jeg har bikket 30 og er nå ekstremt redd for at jeg ikke skal klare å være her lenge nok til at ungene mine blir voksne. Jeg klarer ikke se for meg hvordan jeg skal kunne fungere riktig, sånn som andre gjør

Hvorfor må det som er riktig for andre, også være riktig for deg?

Den populære måten å være på viser seg å være den du er minst alene i.

Hvis målet ditt er å være populær har det med livsvalg å gjøre, ikke sosial angst. Da må du gjøre det som er nødvendig - på samme måte som alt annet man ønsker å oppnå.

Er du her inne bare for å krangle med folk?

Nei, for å fortelle folk det de sannsynligvis ikke får høre fra behandlerne sine.

Den er grei

Hei!

Jeg vil råde deg til å kontakte fastlegen be om å bli henvist til psykolog og eksponeringsterapi, min erfaring er at det er det som må til. Få deg mengdetrening på det som trigger deg og samtal om det i en gruppe ledet av psykologer underveis eller alene med psykolog. Ikke vent i mange år før du tar tak i dette, er mitt råd.

Jente 19 år jeg også. Føler på det samme, jeg prøver helst å unngå mennesker hvis jeg skjønner det kan oppstå samtale hvis vi dulter i hverandre. Og det der med skolen og bli kjent leker osv…hater det. Jeg begynte på universitetet og da blir man delt inn i fadder grupper, fadderne arrangerte vors hjemme hos seg, dette klarte jeg ikke dra på pga føler meg så utrygg sosialt. Jeg blir også skikkelig starstrucked når jeg ser andre prate som det er det minste i verden. Hvordan får de det til og hvordan klarer de å finne på så masse å snakke om??? Hvorfor fikk ikke jeg den gaven? Og alle andre i familien min er så flinke på å prate, hvorfor er ikke jeg det?

Etterhvert når man har opplevd det å ha en samtale er ubehagelig mange nok ganger, tenker man mer og mer på det at man føler man dummer seg ut med hva enn man sier, uansett om det egt ikke høres noe dumt ut, men man begynner å overtenke så pga man klarer ikke å være sånn som “alle andre klarer”. Eneste jeg klarer å tenke på når jeg har en samtale er hva de tenker om meg og at de tenker jeg er klein å snakke med. Og plutselig uttaler jeg et ord helt feil pga jeg er så stressa så blir det også bare flaut… Så jeg skjønner hva du mener gine:)

Hva snakker de om? Snakker de om NOE eller er det egentlig bare tørrprat?

Enten eller, de klarer hvertfall å holde en samtale igang, uansett om det er tørrprat eller om noe mer viktig. De finner alltid et svar som ikke bare er “ja” “mhm”, og klarer å avslutte på en måte som ikke er så klein og brått avbrutt.

Det virker som du ser det som et mål eller en ferdighet å kunne holde en samtale i gang, bare for samtalens del. Hvis det stemmer, hvorfor er det så viktig for deg?

Ja jeg ser på det som en god ferdighet å ha, det er alltid en fordel å kunne være god til å snakke (selvfølgelig ikke munndiare liksom), men jeg ser på det som en viktig del for å skape relasjoner, om jeg gir folk følelsen av ubehag å snakke med meg, at ting blir kleint, så er det mulighet for at de vil unngå meg for å slippe kleine og tørre samtaler. Noen ganger kan man ikke unngå situasjoner der man må være sosial, av og til kommer folk bare bort til deg i f.eks. slekts treff og vil snakke, da syns jeg det er en god ferdighet å kunne holde en samtale i gang og ende den på en naturlig og ikke så brå måte. Føler ikke jeg bare kan gå å gjemme meg i et hjørnet heller, da drar jeg meg selv lenger ned:)

Ok, men i så fall må du gjøre det som er nødvendig for å lære deg denne “ferdigheten”. Lykke til!

??? gud du høres jo AKKURAT ut som meg, det er crazy hahaha!!! JA jeg relaterer så sykt mye, alt jeg klarer å tenke på når jeg snakker med folk er hva de tenker om meg, og det er så jævlig… og det med å uttale ord feil når du blir nervøs i de situasjonene er så sykt real, det gjør alt så ekstra kleint, det er så ille 😭 er så lei av meg selv bro

Ut fra språkbruken din her virker dette mer som “finne ut av seg selv” - prosesser enn sosial angst, som faktisk er en alvorlig diagnose.

vel, jeg veit ikke jeg! legen min har sagt at det virker som jeg har sosial angst, da. og det er ikke akkurat så rart at en med sosial angst tviler på seg selv og sammenligner seg selv med andre folk, er det vel? så skjønner ikke helt poenget ditt?

har også lurt på om det kan være autisme jeg har, men legen min sier det heller virker som sosial angst. så jeg driver liksom å venter på psykolog i kommunen nå som han henviste meg til, men det er lange køer og tar tid. og nå er det jul i tillegg. er bare ikke så lett å deale med alt alene så lenge!

Å tvile på seg selv og sammenligne seg med andre i en periode kan også være en del av den naturlige prosessen med å bli en voksen og selvstendig person. Har dere drøftet dette og/eller mulige eksterne årsaker?