jente, 19
vet ikke hva jeg skal gjøre med meg selv lenger. jeg klarer ingenting. hvorfor er det slik at jeg ikke klarer å prate med folk? bare det å forme setninger. komme på ting å si. hvorfor er det så sykt vanskelig?
hver gang jeg sitter i en gruppe med andre mennesker og ser dem prate så sitter jeg der og blir starstrucked. liksom hvordan får du det der til??? hvordan er det mulig? hvorfor kan ikke jeg også få til det? hvorfor er jeg musestille og klarer ikke å prate før noen prater til meg? og når folk først prøver, så gir jeg et svar, og klarer ikke å fortsette samtalen etterpå. det blir stille. personen føler seg klein av det. neste gang prøver dem å unngå interactions med meg. som jeg forstår.
jeg duger virkelig til ingenting. det er bare håpløst alt det her. hva er vits i å leve i et samfunn når du ikke kan prate med mennesker og sosialisere? hvordan skal jeg klare å leve med andre folk? jeg kommer jo til å gå måtte igjennom det her hele livet. sosiale situasjoner. det er ikke slik at jeg kan presse meg igjennom det nå, og få det overstått, også slipper jeg å tenke på det etterpå. nei. det må være sånn her ut livet. for alltid. det er umulig å unngå. jeg kommer til å være redd mennesker for alltid.
hvorfor er jeg slik? jeg kan ikke fatte hvorfor eller hvordan jeg har blitt sånn her. ingenting av det her gir mening. jeg har ikke noen grunn til å være sånn her, og det er nesten det som dreper meg mest egentlig. jeg føler meg ikke som et menneske en gang.
jeg føler meg fremmed, jeg fungerer ikke slik som jeg skal. jeg vet det. men jeg har aldri fått noen offisiell diagnose, så jeg føler jo meg bare enda mer lost, kan ikke gå rundt å si «jeg har dette, så det er grunnen til at jeg er sånn her». neida, jeg må bare bli sett på som en psycho.
jeg vet noe er veldig galt, men jeg blir fortalt at det ikke er det. hva vet vel du egentlig? jeg var ikke så ille som det her før, jeg blir bare verre og verre i det jeg vokser opp, alle jeg kjenner som sa at jeg kommer til å vokse ut av det her når jeg blir voksen løy.
jeg bare føler meg så tom. jeg føler meg ikke tilstede lenger. vet ikke hvordan jeg skal forklare det men det føles ut som at jeg bare går rundt og svever. jeg føler ikke at jeg er her, alt rundt meg føles falskt, som en drøm. konstant. før fikk jeg denne følelsen innimellom bare, men nå er det helt konstant hele tiden. det stopper ikke. det har gått måneder uten å stoppe.
jeg er så sykt forvirret. jeg driter meg ut hele tiden, hvert eneste ord jeg sier. fordi som oftest gir det ikke mening det jeg sier. jeg klarer faktisk ikke å forme setninger. jeg kunne aldri sagt alt det her til noen face to face, jeg klarer bare å skrive det. når jeg skriver kan jeg skrive så lenge jeg vil, tenke hvor lenge jeg vil, fjerne det som ble feil. jeg kan ikke det i den ordentlige verden.
folk ser alltid på meg rart etter jeg har sagt noe. så vil de ikke omgås med meg. og jeg dømmer dem ikke engang. ikke i det hele tatt. jeg forstår ikke meg selv engang, hvordan skal noen andre forstå?
jeg er så sliten av alt. jeg tror snart at jeg ikke klarer noe av det her mer. jeg vil droppe ut av skolen. jeg har ingen å være med der. hvorfor kunne ikke skolen bare vært et sted for å lære for oss selv? hvorfor må man snakke med noen andre enn lærerne? jeg har ikke lyst. jeg får det ikke til, så jeg har ikke lyst. hvorfor må vi ha bli kjent leker? kan jeg ikke bare slippe? men nei. det går ikke. mennesker er sosiale vesner. vi lever i et samfunn. noe som jeg helt klart ikke får til.
jeg vet det er jeg som er problemet. nå prøvde jeg å skylde på andre ting, men nei, at the end of the day er dette bare min feil. meg og den kroppen min. kroppen jeg ikke skjønner meg på. den dumme dumme hjernen min som er helt ubrukelig. jeg er stuck i denne kroppen og dette livet, og den eneste veien ut er hvis jeg ender det megselv.