Jeg føler at jeg har en veldig lav bar når det kommer til hvor mye sosialt samvær jeg trenger. Jeg kommer aldri til å sende en tilfeldig tekstmelding til noen bare for en uformell samtale, som for eksempel “hei hva skjer”. Aldri. Enhver mengde sosialisering (til og med teksting) er angstfremkallende og drenerende. Jeg elsker å være alene, og jeg savner sjelden folk, til og med familien min, som jeg føler meg skyldig i. Jeg liker rett og slett ikke å være sosial. Selv om jeg liker personen og de er hyggelige, føles det alltid som en forestilling og det er slitsomt. Selv når jeg sender tekstmeldinger, føles det fortsatt som så mye arbeid. Maskeringen, prøver å tyde tone, leser mellom linjene, prøver å sørge for at tonen min kommer riktig over og ikke blir misforstått osv. Det hele er så mye innsats. Som et resultat er jeg bare lykkeligere alene og når sjelden noen gang ut til folk for å chatte. Jeg skammer meg litt fordi det sannsynligvis ikke er normalt. Er det noen andre som forholder seg?
Folk er forskjellige, noen liker å være (over)sosiale og andre trives best alene. Men man må uansett kreve respekt fra sine omgivelser i de tilfellene den ikke kommer av seg selv.
Sosialisering i ordets rette betydning skal ikke være angstfremkallende og drenerende. Da er det noe annet som foregår, og det har du ingen plikt til å være med på.
Så lenge du er tydelig i kommunikasjonen din selv (klarspråk) så har du ditt på det tørre. At andre henger seg opp i tonefall, hint og skjulte budskap er deres eget problem, ikke ditt.
Og ikke minst må du ta et oppgjør med denne skammen din. Det er din skam, det er du som eier den, og det er du som bestemmer over den, ikke omvendt.
Takk for at du deler dette. Noen ganger føler jeg at jeg setter meg opp for å mislykkes med den sprudlende personligheten, for da må du fortsette med handlingen, men så minner jeg meg selv på hvorfor jeg gjør det, og det er fordi ingen ville like meg hvis jeg ikke gjorde det. Hvis jeg faktisk var meg selv, ville jeg ikke late som jeg le av vitsene deres, jeg ville ikke falsk interesse for livene deres, jeg ville knapt snakket eller sett på dem