Jeg føler ett stort press på å være sosial. Jeg jobber natt og er alene nesten hele vakta. De gangene jeg har kommet inn på kontoret etter endt vakt eller i pausen får keg kommentarer slengt til meg om at jeg er «usosial» og at jeg «må» komme inn til pause med de andre kollegaene mine. Jeg liker å være alene og trives veldig lite med folk jeg ikke helt skjenner. Aner ikke hvorfor det er sånn men det bare er det.
Når disse kommentarene blir slengt i trynet mitt blir jeg alltid enten stum eller så bare ler jeg og later som det er morsomt. Men inni meg er det helt jævlig. Jeg føler meg dømt og dårlig av at de sier sånne ting. Jeg sliter mye med angst men har egt bare nekta det for meg selv i mange år. Jeg prøver alt jeg kan for at folk ikke skal se at jeg sliter med angst.
Jeg skjønner ikke det med å presse andre til å være sosial. Hvorfor kan jeg ikke gjøre som jeg vil uten at noen skal dømme meg for det? Er alle virkelig så ufølsomme? Eller er jeg bare rar
Fordi de fleste mennesker er sosiale, utadvendte A mennesker som ikke klarer å se at det finnes de som ikke er som dem. Hele samfunnet handler om inkludering, utenforskap og sosialisering. jeg vet ikke hvor mange ganger folk har forsøkt og inkludere meg, når det eneste jeg har lyst til er å få litt tid for meg selv. Sammfunnet spinner rundt det store VI`ET, det kommer tydligst frem rundt jul, 17.mai og andre høytider og anledninger der det er en slags felles målsetting om å kose seg. Inkludering på arbeidsplassen er også et vellkjent begrep og de siste årene kan du følge utviklingen av åpne kontorlandskap, team building aktiviteter og sosiale fester, alt med et eneste mål å få et godt sosialt arbeidsmiljø.
ut fra denne tankegangen er det umulig for folk å forstå at det er noen av oss som faktisk ønsker å spise maten vår i fred og ro.
så fra en lang innledning til et kort svar.
De maser på at du skal være sosial fordi de, de vil inkludere og for å være hyggelig, fordi de ikke vet eller kan forstå noe annet ut i fra seg selv og inkluderingen de er en del av.
Det er ikke en veldig god måte å si ifra på når man slenger kommentarer.
Samtidig så kan det være en måte å se til at folk ikke er rusa på jobb for eksempel. Men, det kan også være en lur tanke å si ifra selv på en ordentlig måte at “jeg trives best for meg selv og har det best med å spise maten min alene”. Da kan det selvsagt være en fordel å ikke være veldig spiss i kantene om at du ikke liker å være rundt folk du ikke kjenner osv ettersom det kan sende noen mindre heldige signal.
Også er det sånn at mennesker er sosiale dyr som oftest og liker å kjenne sine kolleger. I tillegg så vil man aldri bli kjent med noen som man ikke snakker med. Utover det så er det engang sånn at når man har angst så er det fordelaktig å eksponere seg og utfordre seg på det som er ukomfortabelt. Men, det er noe du må tenke over selv når det kommer til hvor mye makt angsten skal få på deg.
Gode svar fra de andre her!
Anbefaler deg å inngå allianser med andre som er motstandere av tvangssosialisering i arbeidslivet, uavhengig av bransje eller sektor. Det er et legitimt politisk standpunkt, og du har krav på respekt for det.