Når jeg var mindre, sikkert sånn starten av tennåra, sa alltid mamma og pappa at dette kommer jeg til å vokse på, at jo eldre man blir jo mer selvtilitt får man sosialt. Nå er jeg snart 20 og føler heller ting har forverret seg. Så jeg aner egentlig ikke hva jeg skal gjøre lenger. Har vært hos psykiatrisk sykepleier som driver kartlegging for så å muligens sende meg videre til psykolog. Må ha hjelp snart pga jeg klarer ikke selv å komme meg på rett vei føler jeg
Du burde ta til deg det foreldrene dine sier. De er voksne folk som har livserfaringer du ikke har rukket å tilegne deg på dine knappe 20 år på denne planeten. Det er absolutt lov å søke hjelp når man innser sine egne begrensninger, men å sykeliggjøre normale livsprosesser er ikke løsningen.
Ja jeg har ikke lang livserfaring og jeg har alltid troen på at bedre ting skal komme og at ting ordner seg uansett. Dro til psykiatrien pga. angst og mulig tegn på depresjon, så må finne ut av det med litt hjelp
Jeg kan bare forholde meg til det du har skrevet tidligere, og det er flere ting jeg reagerer på. Det virker som du gjør en del antakelser om andre uten at det ligger sikker kunnskap til grunn. Det er også et kjent fenomén at mange unge mennesker psykologiserer og sykeliggjør seg selv og hverandre. Jeg vil bare være sikker på at det ikke er tilfellet her.
Jeg har ikke helt svare på det egentlig, men jeg mener det er vanlig hos folk som sliter med det sosiale og over tenke en del og ha dårligere selvtillit samt sammenligne seg med andre, og er dette som fører til sosiale vansker. Disse dårlige følelsene kan gå så langt etterhvert at man graver seg ned og ikke klarer å komme opp uten hjelp. Så jeg føler ikke at jeg sykeliggjør eller psykologiserer denne prosessen ;)
Det er flere ulike forståelser av hva det vil si å “slite med det sosiale”. De er begrunnet i ulike teoretiske forklaringsmodeller, som igjen baserer seg på ulike definisjoner av begrepet “sosial”.
De ulike definisjonene er ikke verdinøytrale.
For at du skal kunne få effektiv hjelp, må du vite hva du selv legger i begrepet og hvorfor. Har du tenkt deg frem til begrepsinnholdet selv, eller blitt fortalt det (direkte eller indirekte) av noen andre? I så fall hvem, og hva er deres motiver? Å finne ut av dét er en del av prosessen med å bli en voksen og selvstendig person, og det kan medføre en del prøving og feiling med tilhørende frustrasjoner. Det har ingenting med sykdom å gjøre, selv om det teknisk sett hører inn under fagområdet psykologi.
Jeg vet ikke hvilken spesifikk definisjon du legger i begrepet “sosial” og hva som dermed skal karakteriseres som “sosiale vansker”. Noe av det du beskriver kan være noe helt annet, og da må det håndteres deretter.
Så vil jeg anbefale å ikke gjøre vurderinger utelukkende basert på følelser. Virkeligheten tar ikke hensyn til noens følelser, den bare er. Du kan spille på lag med den, eller la være. Det er ditt valg, men uansett hva du velger får det konsekvenser både for deg selv og de du omgås.
En dyktig coach jeg kjenner til bruker begrepet “livets juksekoder”. Da snakker han bl.a. om grunnleggende holdninger man kan velge å innta ift. spesifikke dilemmaer som de fleste møter på i løpet av livet, og praksisen som følger med.
For eksempel har du ingen juridisk plikt til å være med på noe fadderopplegg eller andre “sosiale tiltak”, da er det heller ingen grunn til at du skal tenke eller føle på noe som helst relatert til det.
Til slutt vil jeg si at det finnes folk på din egen alder (og yngre) som allerede har tatt stilling til disse verdispørsmålene. Kanskje du skal prøve å finne noen av dem?
Høres ut som du tenker følelser ikke er så viktig i livet eller noe som er veldig enkelt å se bort ifra. Jeg vet veldig godt hva det er jeg sliter med når det kommer til det sosiale, f.eks at jeg syns det er utrolig vanskelig å starte i ny jobb (pga skummelt med nye mennesker) og derfor ikke alltid klarer å fortsette, dette er bare noe av det. Har prøvd ganske mange jobber nå som ikke har gått, så føler jeg har feilet så mye at jeg må få hjelp så jeg ikke havner i et mørkt hull. Jeg trenger hjelp fra en fagperson om hvordan jeg kan snu om den negative og usikre tankegangen min når det kommer til å håndtere sosiale sitasjoner der det innebærer å møte nye folk. Og kunne bli sterkere til å håndtere virkeligheten som du snakker om.
Jeg er fult innenforstått med at verden er hard og brutal som ikke tar hensyn til alles følelser, så dette må jeg få hjelp til å håndtere:) Ettersom det jeg har fortalt til psykiatrisk sykepleier mistenker hun sosial angst, ikke mine ord, men hun skal kartlegge videre på dette:)
Kan jeg spør om du har profesjonell bakgrunn fra enten psykologi eller andre utdanninger som bygger opp under alt du sier?:) Eller er det bare etter “din” egen fornuft eller erfaringer? Bare nysgjerrig:)
Ok, med den presiseringen du kommer med her gir det litt mer mening. Jeg er enig med deg i at dette bør du drøfte med en fagperson. Bare vær sikker på at det faktisk er sosiale situasjoner som er problemet i hvert enkelt tilfelle, og ikke noe annet. F.eks. er det alltid vanskelig å begynne i ny jobb, bl.a. fordi det er så mye som må læres på kort tid - men det avhenger selvfølgelig av jobben.
Jeg er ikke formelt utdannet innen psykologi, men tilhører en av de ikke-akademiske kunnskapstradisjonene som eksisterte lenge før psykologi ble et fag.
Ja jeg mener det er det sosiale som spiller inn i majoriteten av vanskene mine som oppstår;) Tenkte hele tiden at det er selvfølgelig normalt at ting er vanskelig i starten for folk flest, men problemene mine ble så store at det ikke var utholdelig såpas mange ganger :)
Interessant denne kunskapstradisjonen du tilhører:)