Jeg har kompleks ptsd, angst, unnvikende pf og er en følsom mann. Jeg setter meg selv i situasjoner og spesielt med menn der hvor jeg føler jeg blir underdanig og utnyttet for mine gode sider. Jeg har også en del dårlige sider. Jeg har hatt mange venner opp igjennom årene og aldri noen jeg har stolt helt på bortsett fra moren min, hun er genuin
Jeg merker at det er deilig å være alene eller med de jeg kan stole 110% på. Samtidig når jeg er så følsom så er jeg heller ikke en god venn. Kan føle på en del ensomhet men liker heller tanken på ensomheten enn at det blir vanskelig for meg å ha helt normale samtaler. Er en del vanskeligheter med å ikke si hva jeg syns. Har begynt hos psykolog nå da jeg har gått med psykotiske symptomer siden jeg kom hjem fra ferie 04 sept og sliter med angst og nesten paranoide tanker om mye og alle, inkludert meg selv
Jeg føler også at det er feil å være selvsentrert og egoistisk men samtidig så er jeg det for det er sånn jeg har lært å leve
Er uføretrygdet og trives. Men samtidig så er det stigmatiserende å være det når man er 30 år og jeg føler et press til å måtte jobbe fordi jeg setter meg selv i dumme situasjoner med å snakke om jobb
Håper jeg kan stabilisere meg selv etter hvert og ikke være så redd for at andre skal endre meg hele tiden
Syns det er vanskelig å snakke i samtaler og er bedre på å skrive fordi at jeg ser ofte verden i svart/hvitt og det har blitt mer av det med tiden
Er så utrolig deilig å slappe av, jeg liker det og sover 10-12 timer om dagen ish
Jeg googler mye og det kan være med på å gjøre meg mer paranoid men heller det enn å spørre andre
Sannheten er at med hvordan jeg er og oppfører meg så blir jeg kanskje aldri helt fornøyd med meg selv eller andre og må prøve å akseptere det
Jeg har mye indre konflikter og det er kjipt.
Ligger i senga mens jeg skriver dette og føler det er ubehagelig å poste innlegget men prøver å fortelle meg selv at det er helt okei