Jeg er så lei av å ikke klare å skape dype relasjoner. Jeg føler meg som verdens største drittsekk, men hver gang jeg aktivt prøver å skape meningsfulle relasjoner så kjeder jeg meg halvt i hjel. Jeg vil ikke være sånn, jeg hater at jeg føler at andre er dumme, eller at de er uinteressante, eller mangler all form for personlighet. Det høres drit slemt ut, men jeg er genuint så ekstremt sjalu på alle de folka. De klarer å få seg vennegjenger, uansett hvor kjedelige jeg føler de er, og de har det objektivt sett betraktelig mye bedre med hvem de er enn jeg har. Jeg har møtt et par stykker jeg har følt at jeg har en genuin kobling til, en som bor på andre siden av landet, og en som ikke lenger vil snakke med meg av helt forståelige grunner. Det føles som om jeg er et avvik, og jeg kun kan føle meg sett med andre som er laget på samme måte.
Det føles som om jeg bruker opp alle relasjonene jeg prøver å skape. Jeg kommer greit overens med noen, men før vi faktisk blir noe som kan kalles for venner så har jeg allerede gått lei. Jeg er en fordømt sosial vampyr, jeg bruker opp folk til hele forholdet forsvinner.
Det hadde helt ærlig vært lettere hvis det var alle andres feil, men jeg vet det er meg. Jeg vet det er jeg som har for høye forventninger, og det er jeg som faller fra hverandre når de ikke blir møtt. Jeg vil bli sett, og hørt, og forstått, jeg vil kjenne noen så dypt og inderlig. Jeg vil være den personen til noen som først får høre om kjæreste drama eller en ny jobb mulighet, jeg vil kunne snakke om historien bak atlantis og få mer enn et «huh ye» mens de scroller på tiktok.
Jeg vil like noen som liker meg, og jeg hater hva enn det er som gjør at det skal være så fordømt vanskelig.