Jeg har mye gode folk rundt meg, men er så ensom at det hindrer meg i å ha venner og relasjoner. Som sagt, jeg har gode folk rundt meg, men det sekundet de ikke har tid eller livet skjer, så går jeg automatisk i den “de hater meg og jeg er jævla irriterende, de er kun rundt meg fordi de synes synd på meg og jeg burde bare gi de 14 dager med space”… som er helt… idiotisk å tenke, og kun selvdestruktivt… men jeg klarer ikke å gi slipp på disse tankene, ihvertfall ikke uten veiledning. Jeg føler at jeg er byrde uten like, og at jeg er et veldedighetsprosjekt… Jeg har ingen jeg kan kalle en bestevenn, ingen kjæreste og har heller ikke kontakt med familien. Har folk jeg kan kalle venner, men er litt ny til det konseptet. Og de vennene har jeg og forventninger til som er helt urealistiske, men som egentlig er en projeksjon av angsten.. fordi jeg tenker “okei jeg møtte hun på butikken forrige uke, kanskje møter jeg henne idag, da skal jeg si bla bla bla..” også hvis jeg ikke møter henne, så blir jeg skuffet over henne. Og jeg er helt fortvilt over megselv.. jeg skjønner at dette ikke normalt, og at det er helt urealistisk, og at folk ikke synes synd på meg, og at livet er hektisk… men hvordan… hvordan kan jeg overbevise megselv, og være trygg på relasjonene mine… jeg har ikke lyst til å miste de Usikker som f- og høye forventninger