Mann 56 fra Rogaland søker venner som forstår og skjønner og lytter. Er ute av et 9 år langt ekteskap og har en nydelig datter, men etter glede kommer tårer.
Jeg sliter selv med tilbake vennende depresjon og angstlidelser, panikkanfall. Har vært mange turer på div Dps oppover årene. Jeg blir dømt ut fra hvem og hvor jeg var og har vært. Det er lov og være syk men aldri uten og bli straffet for det i ettertid både av BV og tildels barnemor. Alle gjør feil, men noen har ikke lov liksom, heller ikke følelser blir forstått eller satt pris på 😔.
Jeg vil ha venner som godtar meg slik jeg er. Gjerne lære meg noe nytt, men ikke med baktanker eller respekt løse ord. Jeg snakker og sier god natt over tlf hver kveld ♥️ fordi mitt datter fortjener en goe natt. Barnemor sprang raskt videre, og det er ikke problem fritt. For noen er det så enkelt og bare hoppe videre så fort som mulig, men det er ikke alltid moralsk rett. Men ingen bryr seg, bare hun har fått sitt, så glemmer en resten, i allefall den som sitter igjen. Det er samme uttalelsene hver gang, Ja dette må du bare tåle? Hva med følelser? Er det noe en bare kan skru av? Det er visst slik, men nei, ikke alle er slik.
Kjenner noen seg igjen? Enten du er mann eller kvinne eller jente.
Jeg søker venner som ser og tar hensyn til begge sider. Er lei av egotripp og Ingen forståelse.