Jeg klarer ikke å skuespille for andre mennesker lenger. Jeg er ferdig med å være en people pleaser. Det har aldri hjulpet meg med å bygge dypere forhold. Det føles som om ingen i livet mitt egentlig kjenner meg.
Jeg kan nesten ikke tro at det sosiale livet mitt har vært så stagnerende siden jeg var barn. Kanskje jeg har hatt tilbakegående utvikling innen sosiale livet. Jeg har ikke klart å få meg en venn som faktisk inviterer meg hjem bare for å henge på ekte. Samtidig vet jeg at grunnen kanskje er at jeg aldri har kommet nær nok noen til å fortjene en slik invitasjon.
Jeg klarer ikke å endre folk rundt meg slik at de gir meg den omsorgen jeg ønsker. Og jeg klarer heller ikke å endre meg selv til å bli det utadvendte mennesket som naturlig tiltrekker seg folk som vil bygge dype og komplekse relasjoner. Det føles som om folk er uekte, og at jeg lever i en uekte verden.
Jeg lever livet som vanlig, men jeg har ikke følt meg like levende som jeg gjorde da jeg var barn. Kanskje TikTok og Instagram har ødelagt hjernen min. Men samtidig bruker andre på min alder også disse appene, og de klarer likevel å bygge og holde på relasjoner. Det er som om det finnes noe sosialt jeg aldri har klart å lære, av en eller annen grunn.
Jeg kan ikke tro at jeg nesten aldri har vært en ordentlig venn for noen, eller invitert noen hjem til meg. Det føles billig å skylde på moren min, så derfor skylder jeg heller på meg selv. Samtidig vet jeg at det ikke hjelper å peke finger, verken på henne eller på meg selv.
Problemet er fortsatt der: Jeg klarer ikke å bygge relasjoner jeg faktisk kan være fornøyd med. Relasjoner som føles verdifulle. Når jeg prøver å utvikle vennskapene mine, føler jeg meg som en fugl uten vinger.
Jeg vil ikke leve et overflatisk liv lenger, dette må endres, noe må skje og jeg må ta initiativ, men ord er billig, og faktisk tiltak må til for å endre noe, men jeg har ikke energien eller viljen for å klatre så stor av et vegg.