En ting er venner. Venner er noe jeg trygt kan si at jeg har. Men en følelsesmessig relasjon, som klarer å trigge et større spektrum av følelser, noen å dele stort og smått i hverdagen med, noen å gi følelsesladde klemmer til, vel.. det har jeg ikke.
Jeg er en person med stor kapasitet for å gi følelsesmessig, til en som også har har mulighet til å gi tilbake.
Historisk sett så har jeg for det meste blitt sammen med enten feil mennesker, eller med personer som bare tar i mot, uten å ville gi like mye tilbake som de velger å ta imot.
Alle i vennekretsen min, er i faste forhold, og har fått en uvane å kun omgås de som allerede er i sirkelen vår. Dette resulterer i at for meg, som den eneste som er singel, sliter veldig med å havne i situasjoner der jeg har mulighet til å treffe nye mennesker, eller muligheten til å utvide min sosiale sirkel. Som de fleste her sikkert allerede vet, så er ikke Norge det enkleste lande å bygge en sosial sirkel eller nye relasjoner med folk man ikke har noe til felles med eller om ikke man kjenner noen felles mennesker.
Dette har resultert i at jeg har nå vært singel alt for lenge. Starter virkelig å føle på det. Bare det å kjenne menneskelig fysisk kontakt er et stort savn. Der det eneste jeg har av fysisk kontakt er en og annen bursdagsklem eller lignende.
Jeg har prøvd datingapper, men det er bare et supertoxic miljø, om dere spør meg. Samtaler kan kutte etter bare noen få meldinger. Er det en spesiell formel for hvordan man skal skrive de første meldingene som jeg ikke har forstått?
Jeg verdsetter utrolig sterkt vennskap med nye mennesker uansett kjønn, og får utrolig mye ut av å bygge en relasjon med et nytt menneske, selv om det ikke er en romantisk type relasjon. Men av en eller annen grunn, så virker det ikke som om det er noen som vil ha en relasjon utenfor jobb eller skole, selv om vi mer eller mindre grenser til bestevenner på de plattformene. Er det sånn at folk føler at deres sosiale sirkel er mettet, og at de ikke har plass til flere?
Har det siste året startet å vurdere å adoptere et barn, av flere grunner, men mye fordi jeg har lyst på noen å invistere følelser i, som jeg også vet vil bli med meg videre i livet, men også fordi jeg er redd for å vente så lenge med å få barn, at de vil vokse opp med en forelder som er for gammel til å holde følge med deres energinivå(historisk sett, så er egentlig ikke det et problem i min familie, da de aller fleste klarer å ta vare på barnet inni seg langt opp i pernsjonistalder). Men det vil bety at jeg har noe stabilt og håndfast i tiden fremover.
Men den ideelle drømmen er å finne den rette partner, som vil dele en fremtid sammen. Jobbe og samarbeide for å få ting til å gå bra, bøye oss etter hverandres behov på en sunn og god måte og starte et liv vi begge ønsker med latter, morro og tillit til hverandre.
Hvorfor er dette så vanskelig å finne? Krever jeg for mye? Noen som har noen tips eller forslag?
Skriver gjerne litt på Privat meldinger om noen har lyst til å snakke litt 😊