Nøkkelen til et vennskap er at man har noe felles og kan kommunisere på en måte der man forstår hverandre, noe som ofte fører til at mennesker som ikke er A4, har vanskelig for å passe inn - de klarer rett og slett ikke å knekke den sosiale koden.
At man får et smil tilbake i mer øde strøk, betyr egentlig ikke så mye da dette vanligvis er en overfladisk reaksjon; i mindre bygder der “alle kjenner alle” hilser man kanskje vennlig på naboen, men samtidig er det fritt frem for baksnakking og dømming av andre, særlig dem som skiller seg ut. I en større by er man derimot anonym, og kan forsvinne i mengden.
Problemet er å knekke koden og finne dette felles språket, noe jeg ser flere har problemer med her i forumet, og en løsning kan være å finne et område der takhøyden er større enn ellers i samfunnet; har i et annet innlegg skrevet om musikkens muligheter i sosial sammenheng, og det å kunne spille et instrument gir en stor fordel da man kan finne andre å spille med - der musikken blir et felles språk selv om man ellers har ulike personligheter.
Det samme gjelder kunst; også her kan man finne en felles interesse i for eksempel litteratur eller teater; mulighetene i eksempelvis en by som Oslo er mange for dem som vil bli kjent med andre - man kan spille rollespill på Outland, man kan bli med i en lesesirkel og diskutere bøker på biblioteket, man kan synge i et kor eller spille amatørteater, man kan dra på en fotballkamp der man blir tatt imot med åpne armer hvis man vil være supporter av klubben, man kan dra på kulturelle arrangementer, man kan prøve laiv (levende rollespill), eller man kan finne en egen nisje i en politisk ungdomsorganisasjon eller Natur og Ungdom, eller muligens på Hausmania. Bare for å nevne noe.
For min del har jeg spilt i en rockegruppe der jeg ble kjent med mange jeg ikke ville ha blitt kjent med ellers; på en hyttetur med Natur og Ungdom ble jeg tilfeldigvis kjent med en gitarist som ble med i gruppen; samtidig har jeg heller ikke vært redd for å finne på kreative ting på egen hånd - i en periode delte jeg ut flere tusen oppmuntringslapper på gaten til ukjente mennesker for å spre litt livsglede i en ellers trist by.
Når det gjelder det å opprettholde kontakten med folk man er blitt kjent med, forstår jeg at det kan være vanskelig - av det du skriver, virker du som en grei person, så jeg vet ikke hvorfor de du kjente oppførte seg slik mot deg, men når folk er rundt 20 og nylig har blitt ferdige med russetiden, er det for mange det ukompliserte, overfladiske man setter pris på; fest og latter er moro da man skal “leve livet”, mens de som tenker litt dypere og faller utenfor dette mønsteret, blir ikke prioritert. Ikke fordi det er dem det er noe i veien med, men fordi folk som ikke er modne nok, ikke setter pris på dem. De “rare” er nok ikke festens midtpunkt, men det er ikke russegjengens partyløve som en gang i fremtiden kommer til å en kjent forfatter; tror ikke at Jon Fosse eller Ingvar Ambjørnsen var blant de “kule” da de var 20.
Slik at hvis jeg skulle gi deg et forsiktig råd, ville jeg kanskje råde deg til å finne et noe mer voksent miljø der man verdsetter det indre mer enn det ytre, som for eksempel i musikken eller kunsten; hvis man kan spille et instrument selv, er dette en fordel, men man kan også bli kjent med nye mennesker på konserter eller festivaler; det samme gjelder eksempelvis teater, rollespill eller et filmprosjekt på amatørbasis.
Ønsker deg uansett lykke til videre, og håper du finner ut av det; livet har mange muligheter og det er mange veier man kan ta for å gå fremtiden i møte; å finne den riktige veien er ikke alltid like enkelt, men det er ingen tvil om at den finnes.